tag:blogger.com,1999:blog-63385295637664071862024-03-14T05:35:39.193+01:00Bjørns verden. Løping og litteraturMest av alt en slags dokumentasjon av mitt eget liv. Hva tenkte jeg egentlig på? Hva drev jeg med?bjullhttp://www.blogger.com/profile/05005907476494151588noreply@blogger.comBlogger21125tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-36135991863741703732019-06-08T10:46:00.000+02:002019-06-08T10:46:07.270+02:0017. mai-tale 2019<a href="https://1.bp.blogspot.com/-fPSCKf7e3m8/XPtwRBMuE3I/AAAAAAAAVIM/GRXBiG38R6YsoHPJOw5avO8holnonRp5QCLcBGAs/s1600/FB_IMG_1557995824703.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" data-original-height="1600" data-original-width="1037" height="320" src="https://1.bp.blogspot.com/-fPSCKf7e3m8/XPtwRBMuE3I/AAAAAAAAVIM/GRXBiG38R6YsoHPJOw5avO8holnonRp5QCLcBGAs/s320/FB_IMG_1557995824703.jpg" width="207" /></a><i>Ja, jeg holdt 17. mai-talen på Stanghelle i år. Fordi jeg ville, og fordi jeg hadde et budskap. Jeg strakk sjangeren langt. Men jeg ville holde akkurat denne talen, og ikke en tilpasset tale om de vanlige emnene. Det føltes godt å ha gjort det.</i><br />
<br />
<i>Talen bygger hovedsakelig på 3 bøker:</i><br />
<br />
<ul>
<li><i><a href="https://www.amazon.com/Abundance-Future-Better-Than-Think-ebook/dp/B005FLOGMM/" target="_blank">Abundance: The Future Is Better Than You Think</a></i></li>
<li><i><a href="https://www.amazon.com/Factfulness-Reasons-Wrong-Things-Better-ebook/dp/B0769XK7D6/" target="_blank">Factfulness: Ten Reasons We're Wrong About The World - And Why Things Are Better Than You Think</a></i></li>
<li><i><a href="https://www.amazon.com/Sapiens-Humankind-Yuval-Noah-Harari-ebook/dp/B00ICN066A/" target="_blank">Sapiens: A Brief History of Humankind</a></i></li>
</ul>
<i><br /></i>
<i>Her er talen. Den åpnet med 3 spørsmål til publikum. Hva tror de om verdens tilstand? Jeg ba de rekke opp hånden på det alternativet de trodde var riktig. Ikke overraskende. Omtrent alle trodde A var svaret. Test deg selv. Fasiten kommer litt ut i talen. Men bare av tittelen på bøkene bør du allerede nå få full score... </i><br />
<h3>
<br /></h3>
<h3>
Spørsmålene</h3>
Andel av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom har de siste 20 årene:<br />
<ol type="A">
<li>Blitt nesten doblet</li>
<li>Forblitt omtrent den samme</li>
<li>Blitt nesten halvert</li>
</ol>
<br />
Det finnes omtrent 2 milliarder barn mellom 0 og 15 år på jorda i dag. Hvor mange skal det finnes i år 2100, i følge FNs prognoser?<br />
<ol type="A">
<li>4 milliarder</li>
<li>3 milliarder</li>
<li>2 milliarder</li>
</ol>
<br />
Hvor mange av dagens 1-åringer over hele verden har fått minst én vaksine?<br />
<ol type="A">
<li>30%</li>
<li>60%</li>
<li>90%</li>
</ol>
<h3>
<br /></h3>
<h3>
Talen</h3>
I mange år reiste den svenske legen og forskeren <b>Hans Rosling</b> rundt i verden og stilte liknende spørsmål om hva folk tror om utviklingen på jorda - om helse, velferd, fattigdom, kriminalitet og så videre. Og folk svarte galt. Over hele verden. I alle samfunnslag. Alle gjorde det like dårlig.<br />
<br />
Hvis du ga sjimpanser mulighet til å svare, ville de på ren slump scoret 33%. Vi mennesker gjør det systematisk dårligere enn sjimpanser. Dessuten - de gale svarene til sjimpansene ville fordelt seg omtrent likt på alternativene. Men de menneskelige svarene trakk entydig i én retning:<br />
<br />
Vi tror verden er verre enn den er - mer skremmende, mer dramatisk, mer voldelig, mer håpløs.<br />
<br />
<ul>
<li>De siste 20 årene har andelen av befolkningen i ekstrem fattigdom blitt nesten halvert. Det er kanskje det viktigste utviklingstrekket i vår generasjon.</li>
<li>I år 2100 viser prognosene til FN at det finnes like mange barn under 15 år som i dag. Det betyr at på sikt er befolkningsveksten under kontroll. De siste årene har veksten avtatt.</li>
<li>90% av verdens ettåringer er i dag vaksinert mot minst én alvorlig sykdom. De aller fleste familier har altså tilgang til grunnleggende helsevesen.</li>
</ul>
<br />
På alle felt peker pilene riktig vei. Barnedødelighet, barnearbeid, underernæring, jenter med skolegang, tilgang til elektrisitet, tilgang til en ren vannkilde, prisen på solcellepaneler, tilgang til mobiltelefon og internett.<br />
<br />
Verden er i endring til det bedre.<br />
<br />
Hvorfor tror vi verden er verre enn den er? Det er lett å skylde på pressen. Pressen lever av elendighetsbeskrivelser. Men de selger bare det som tiltrekker oppmerksomheten vår. Hjernen er nemlig spesialutviklet over millioner av år for å reagere sterkest på trusler, dårlige nyheter og negative hendelser.<br />
<br />
Hvis du var ute og gikk i Øst-Afrika for omtrent 2 millioner år siden, ville du truffet på de første menneskene. Vi var store, nakne aper, like betydningsløse som gorillaer eller giraffer eller ildfluer. Menneskeartene var midt i næringskjeden. Vi ble jaktet på av rovdyr. Vi utviklet instinkter som hjalp oss å overleve, i en verden som var uoversiktlig, truende og voldelig.<br />
<br />
Nå nylig, for bare 70.000 år siden, skjedde en <b>kognitiv revolusjon</b>. Vi lærte å bruke språk. Vi lærte å sladre, samarbeide, lage imaginære størrelser, som en nasjon eller en gud. Vi dannet byer og imperier. Vi organiserte oss ved hjelp av myter, religion, rettssystemer, forretningsmodeller og ble verdens herskere. Vi fikk jordbruksrevolusjonen for 12.000 år siden. Den vitenskapelige revolusjonen for 500 år siden. Den industrielle revolusjonen for 200 år siden og ikke minst den digitale revolusjonen, nå nettopp.<br />
<br />
Poenget er: Verden har endret seg ekstremt mye raskere enn hjernen vår.<br />
<br />
For å overleve for to millioner år siden utviklet hjernen et frykt-senter som mottar faresignaler rett fra sanseorganene og skaper en fysiologisk reaksjon før du rekker å tenke. Det var nyttig når rovdyrene lurte, men ikke like nyttig i dag.<br />
<br />
Hjernen reagerer nemlig også på symbolske trusler. Et sint ansikt frembringer den samme reaksjonen. Også belastede ord som krig, sult, drap, flystyrt. Hjernen er altså predisponert for å reagere på truende og negative impulser. Dårlige nyheter går rett i fletta. Og kritisk tenkning har dårlige kår når fryktsenteret er aktivert.<br />
<br />
Dette kan kanskje forklare hvorfor vi tror verden er et verre sted enn den er. Hvorfor pressen selger så bra på elendighet. Vårt verdenssyn baserer seg på reaksjoner som er hardkodet i den primitive delen av hjernen vår.<br />
<br />
Vi har ikke noe liknende mekanisme for gode nyheter.<br />
<br />
Og når vi har dannet oss et verdensbilde, søker vi å bekrefte det. Det er et velkjent kognitivt bias. Hjernen trenger å ordne verden. Den må forenkle og ta snarveier fordi vår mentale kapasitet er begrenset.<br />
<br />
<a href="https://1.bp.blogspot.com/-NLq1PJlq3dA/XPtwYJDIX7I/AAAAAAAAVIQ/UTvRk8bjnwk4mfWnjiU7_lzTDjO60fTnACLcBGAs/s1600/IMG_20190517_153519.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" data-original-height="1200" data-original-width="1600" height="240" src="https://1.bp.blogspot.com/-NLq1PJlq3dA/XPtwYJDIX7I/AAAAAAAAVIQ/UTvRk8bjnwk4mfWnjiU7_lzTDjO60fTnACLcBGAs/s320/IMG_20190517_153519.jpg" width="320" /></a>Derfor deler vi for eksempel verden inn i “oss” og “dem”. “Den tredje verden” og “den utviklede verden”. U-land og I-land. Det er et mentalt bilde som overhodet ikke stemmer med virkeligheten. Likevel henger vi fast i denne oppfatningen, for det er så enkelt å forholde seg til.<br />
<br />
Hvis man skal dele inn verden i en litt bedre modell, har vi en velstandsstige. Nederst er den fattigste milliarden, som lever fra hånd til munn. Øverst har vi den rikeste milliarden som har hus, lang utdannelse, de har jobb, elektriske artikler, bil og kan ta ferie.<br />
<br />
Mellom disse to milliardene har vi 5 milliarder mennesker som fordeler seg mellom fattig og rik. I denne gruppen skjer det en enorm bevegelse mot bedre levestandard. Bare i India har 300 millioner mennesker blitt løftet ut av fattigdom de siste 20 årene.<br />
<br />
Men straks man får det bedre, glemmer man gjerne hvordan man har hatt det. I 1970 dokumenterte en journalist livet i en indisk landsby. Han tok bilder av hytter med jordgulv, halvnakne barn og innbyggere med dårlig selvtillit. Kontrasten var sterk da han 30 år senere returnerte og fant betonghus med TVer og en moderne livsstil. Da han viste bildene til innbyggerne kjente de ikke igjen stedet. Dette kan ikke være her, sa de, for vi har aldri vært så fattige. Man glemmer fort.<br />
<br />
I 1850 var Norge omtrent som Afghanistan i dag. Tenk hvilken utvikling vi har hatt i Norge! Og folk i Afghanistan i dag lever 20 år lenger enn i Norge i 1850. Så også blant de aller fattigste har livet blitt bedre. I dag er det ingen land i verden som har forventet levealder under 50 år.<br />
<br />
Så nei - alt var ikke bedre før. Det var mye, mye verre - hvis man ser utviklingen i perspektiv.<br />
<br />
For 200 år siden døde nesten annethvert barn. I dag er det ca. 4% barnedødelighet på verdensbasis. Men er det noe vits i å redde småbarn i den fattigste delen av befolkningen - som bare vokser opp og får enda flere fattige barn? Svaret er ja. Det som skjer når barnedødeligheten går ned, er ikke bare at flere overlever. Det betyr at familiene har fått tilgang til et helsevesen, til prevensjon, de har fått bedre sanitære forhold, de har mulighet til å sende jentene på skole, de får utdannelse - og da trenger de ikke å få mange barn.<br />
<br />
Det er kun én faktor som statistisk påvirker hvor mange barn en kvinne får. Det er levestandard. Jo fattigere, jo flere barn. Å hjelpe de fattigste til et bedre liv - i tillegg til den moralske forpliktelsen vi har - er den beste medisinen mot befolkningsøkning. Paradoksalt nok. Det er det eneste som virker.<br />
<br />
De siste femti årene har fødselsraten gått ned til bare 2,4 barn per kvinne. Det vil si at selv om befolkningen vil fortsette å øke, så vil den etterhvert også flate ut. Så til de som sier at befolkningsveksten ikke er til å stoppe: Jo, se på dataene. Den er under kontroll. Det vil ta litt tid, men den er under kontroll. Hvor ofte leser vi om det i nyhetene?<br />
<br />
En verdig levestandard er noe alle på jorda kan oppleve.<br />
<br />
Hvordan er det mulig? Hvis alle skulle leve som en gjennomsnittlig europeer, måtte vi hatt 3 jordkloder. Hvis alle skulle leve som en nord-amerikaner, måtte vi hatt 5 jordkloder med ressurser.<br />
<br />
Kan virkelig den fattigste milliarden få et liv der de er selvhjulpne og deltar i den globale økonomien? Kan de fem milliardene i middelklassen løftes enda et steg opp på velstandsstigen? Vil ikke det kreve mer ressurser enn vi har til rådighet på jorda?<br />
<br />
En dag kom en smed til keiser Tiberius i Romerriket og viste ham en middagstallerken. Den var laget av en ny type metall - skinnende, sølvfarget og veldig lett. Smeden hevdet han hadde utvunnet metallet av en spesiell type leire, med en formel bare han kjente til. Han håpet at keiseren skulle belønne ham, men keiser Tiberius skjønte faren med én gang. Han likte ikke tanken på et verdifullt metall som kunne utvinnes av leire, og som var enda mer sjeldent enn gull. Det ville gjøre alt gullet til keiseren verdiløst, så han henrettet smeden.<br />
<br />
Det nye metallet var aluminium.<br />
<br />
Dermed tok det nesten 2000 år før aluminium dukket opp igjen i historien. På 1800-tallet var aluminium fremdeles så sjeldent og vanskelig tilgjengelig, at det var regnet som det mest verdifulle metallet på jorda. Da Napoleon holdt banketter, fikk kun de aller mest fornemme gjestene spise av aluminiums-asjetter. Resten av gjestene måtte nøye seg med asjetter av gull.<br />
<br />
Denne historien forteller oss noe viktig. Teknisk sett er aluminium det tredje mest forekommende grunnstoffet på jorda, etter oksygen og silisium. Men for å utvinne aluminium kreves en komplisert kjemisk prosess. På slutten av 1800-tallet fant man endelig ut at man kunne bruke elektrisitet i prosessen. Plutselig med hjelp av elektrolyse, hadde verden tilgang til en enorm mengde aluminium! Og denne historien er ikke unik. Ressurser som er knappe blir plutselig tilgjengelige gjennom teknologi og innovasjon. Sett i et teknologisk perspektiv, er det få ressurser det er knapphet på. De må bare gjøres tilgjengelige.<br />
<br />
<b>Fornybar energi</b> for eksempel.<br />
<br />
Solstrålingen som treffer jorda inneholder 5000 ganger mer energi enn vi bruker årlig. Bare solstrålingen som treffer Sahara kan dekke 40% av jordens totale energibehov. Det bygges nå gigantiske solcelleparker over hele verden. Utviklingen er voldsom. Hver gang kapasiteten dobles, faller prisen med 20% på solcellepaneler. Jeg leste nettopp om Martha-Lise og Rune Langeland på Stamnes som dekket taket med solcellepaneler. Så fremtiden er kommet til bygda! Vi er bare i startfasen av en ekstrem utvikling der vi utnytter ressursene bedre.<br />
<br />
Det som ikke var mulig de første 70.000 årene av det moderne menneskets historie, det som ikke var mulig for 2000, 200 eller for bare 20 år siden, det som ikke var mulig i fjor - det er mulig i dag, eller i ferd med å bli mulig. Vi lever i en helt unik tidsepoke.<br />
<br />
Våre evner er faktisk i ferd med å ta igjen ambisjonene våre. De færreste er klar over det, for det verdensbilde vi har vokst opp med, det er et hull vi har gravd i psyken: At verdens problemer er så store at vi er maktesløse, at vi aldri kan komme oss opp av hullet. Men verden er bedre enn vi tror. Det er faktisk ikke noe hull lenger.<br />
<br />
Vi er inne i en tid der de <b>teknologiske endringene</b> skjer med en eksponentiell hastighet. Det er ikke så lett å forstå for hjernen, som tenker i rette linjer. Bretter man et A4-ark så det dobler tykkelsen for hver brett, kommer man til månen om man klarer å brette det 42 ganger. Det er eksponentiell vekst. Det er sånn teknologien utvikler seg på alle felt, fra nanoteknologi, til kunstig intelligens, robotikk, bioteknologi, genetikk, kvante-computere, 3D-printing. Vi stormer frem på alle felt.<br />
<br />
Og enda viktigere enn hastigheten på utviklingen, er at verden i dag ser ut til å ta i bruk ny teknologi med den samme hastigheten. Det tok for eksempel 62 år å få 50 millioner biler ut på veiene. Det tok 50 år å få 50 millioner telefoner koblet sammen. Det tok 19 år før vi nådde 50 millioner kredittkortbrukere. Men det tok 19 dager før Pokemon Go hadde 50 millioner spillere. Det sier noe om potensialet for å nå mennesker med ny teknologi.<br />
<br />
Enkeltindivider med visjoner, dristighet og penger går nå løs på store oppgaver som bare stater kunne gjøre før. Folk som <b>Craig Venter</b> som kartla det menneskelige DNA’et - <b>Elon Musk</b> som lager el-biler, transportsystemer og gjenbrukbare romraketter, eller <b>Bill</b> og<b> Melinda Gates</b> som har utryddet malaria over nesten hele verden.<br />
<br />
Listen er lang over mennesker som bruker formuen sin og teknologien til gode formål, og disse er med på å endre verden.<br />
<br />
Sist men ikke minst - den fattigste milliarden, de er nå i ferd med å bli koblet til den globale økonomien. Internett, mikrofinansiering, trådløs kommunikasjon gjør at også denne milliarden mennesker har muligheter som aldri før har eksistert i menneskets historie.<br />
<br />
Alt dette skjer mens vi sitter i husene og hyttene våre og sluker aviser med dårlige nyheter.<br />
<br />
Så hvis du fremdeles går rundt og sier at verden var så mye bedre før, at utviklingen går feil vei, at befolkningsveksten er ute av kontroll, at det uansett ikke nytter å gjøre noe med klimakrisen og all elendigheten - eller hvis du hisser deg opp over facebook-poster som påstår at Arbeiderpartiet foreslår å gi muslimer lov til å komme hjem til deg og rive ned juletreet ditt - hvis du gir etter for alle disse negative impulsene - da drives du av dine egne primitive fordommer. Du kontrolleres av den urgamle trangen til dramatikk, sladder, negativitet, polarisering, stigmatisering. Du er et ufritt menneske.<br />
<br />
Men hvis du foran en avgjørelse, i en samtale, i en reaksjon på en facebook-post eller noe du ser på TV - klarer å endre reaksjonsmønsteret ditt - undertrykke de primitive instinktene dine og utøve et minimum av kritisk, faktabasert tenkning -<br />
<br />
Da har du gjort en endring mot å bli et fritt menneske.<br />
<br />
Nettopp frihet sto sentralt i 1814, i 1905, i 1945. I dag ligger den virkelige hindringen for frihet her: i vårt eget hode.<br />
<br />
Den viktigste oppgaven å løse for et bedre liv er å endre vår egen tankegang. Få bukt med kynismen. Pessimismen. Fordommene. Frykten. Erstatte det med en tro på at en bedre verden er mulig.<br />
<br />
Den jobben, den starter her.<br />
Akkurat nå.<br />
I hver enkelt av dere.<br />
<br />
<br />
<br />
<div>
<br /></div>
bjullhttp://www.blogger.com/profile/05005907476494151588noreply@blogger.com0Stanghelle, Norge60.552584400000008 5.7392927999999360.536971900000005 5.69895229999993 60.568196900000011 5.77963329999993tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-44353232625291017142014-06-08T09:33:00.000+02:002014-06-08T09:36:22.108+02:00Bergsdalen Opp 2014, terskelfart og intervalltreningFor tredje år på rad ble det arrangert motbakkeløp i bygda i forbindelse med <b>Daledagene</b>. Og nå kan vi slå fast med sikkerhet: <b>Bergsdalen Opp</b> er et av verdens hyggeligste og fineste arrangementer. Målet i år var å løpe fortere enn i fjor, og helst under 22. Og målet ble oppnådd. Faciten er <b>21.51 </b>på de 4 kilometrene og 400 høydemeterene, og med det ble jeg nummer 17 totalt, hvilket er ok, men ikke topp. I mitt eget selvbilde er jeg enda bedre. Det skal da ikke gå an å løpe fra meg i motbakker, eller?<br />
<br />
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: right; margin-left: 1em; text-align: right;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://img5.custompublish.com/getfile.php/2642004.1495.ycaatadtdv/IMG_4577.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" src="http://img5.custompublish.com/getfile.php/2642004.1495.ycaatadtdv/IMG_4577.jpg" height="315" width="320" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">De siste svingene opp mot mål på toppen av Storefossen.</td></tr>
</tbody></table>
<b>Løpsrapport</b><br />
Kanskje ikke all verdens interessant for andre enn meg. Men dog. I år har jeg hatt en ekstremt lat vinter. Begynte ikke å løpe igjen før uti april. Men i mai har jeg løpt en god del fine motbakker. Så grunnen var lagt, men den kunne vært bedre, som alltid. Jeg våknet imidlertid lørdag morgen fullstendig bekymringsfri. Flott vær. Lett i bena. Frisk. Med andre ord, ingen unnskyldninger på lur.<br />
<br />
Som vanlig hadde jeg som mål og holde følge med min gode venn <b>Harald Olsnes</b> fra Vaksdal, samt "guttungen" hans, Magnus. Jeg hadde Harald i sidesynet gjennom tunnelen ut fra Dale sentrum, men allerede i første bakke mistet jeg ham. Jeg så meg aldri bakover. Siden jeg er en mental pudding, måtte jeg finne noen andre å henge på. Da så jeg heldigvis skiskytteren <b>Jori Mørkve</b> foran meg, som holdt "min" fart. Da var det bare å si til seg selv: Dette er lett. Lett og fin. Kom igjen. Ikke slipp den ryggen. Dagens mantra var: "Søndagstur." Og når Jori slakket litt på farten de siste 500 metrene, ble hun et lett bytte for denne lette og fine familiefaren som var ute på "søndagstur". Jeg slo henne med 14 sekunder. Ikke verst, når jeg først føler trangen til å skryte på meg noe. Jori vant tross alt dameklassen, gratulerer!<br />
<br />
Men dagens bragd sto 14-årige <b>Andreas Vågen</b> fra Stanghelle for. Han ble nummer 4 totalt med tiden 19.30. Et kjempetalent jeg skulle banket i fjor. Nå er det toget gått, han er blitt for god.<br />
<br />
<b>Sone 4</b><br />
Jeg har tidligere <a href="http://bjull.blogspot.no/2013/05/treningssoner-livet-i-sone-4.html" target="_blank">blogget om trening i sone 4</a>. I boken <i>Daniel's Running Formula</i> er dette såkalt <b>terskelfart</b>. I år løp jeg med pulsklokke, og gjennomsnittspulsen min ble <b>170</b>. Her er mine soner, makspulsen er 182:<br />
<br />
<style type="text/css">.nobrtable br { display: none } tr {text-align: center;} tr.alt td {background-color: #eeeecc; color: black;} tr {text-align: center;} caption {caption-side:bottom;}</style>
<br />
<div class="nobrtable">
<table border="2" bordercolor="#0033FF" cellpadding="10" cellspacing="0" style="background-color: #99ffff; border-collapse: collapse; width: 100%px;">
<tbody>
<tr style="background-color: #0033ff; color: white; padding-bottom: 4px; padding-top: 5px;">
<th>Sone <br />
(Olympiatoppen)</th>
<th>Puls i prosent <br />
av HF<span style="font-size: xx-small;">maks</span></th>
<th>Min puls basert på <br />
HF<span style="font-size: xx-small;">maks</span> = 182</th>
<th>Daniels sone <br />
(roughly)</th>
</tr>
<tr class="alt">
<td>Sone 1</td>
<td>60-72%</td>
<td><b>110-130</b></td>
<td rowspan="2" valign="center">Easy/Long Pace (E,L)</td>
</tr>
<tr class="alt">
<td>Sone 2</td>
<td>72-82%</td>
<td><b>130-150</b></td>
</tr>
<tr class="alt">
<td>Sone 3</td>
<td>82-88%</td>
<td><b>150-160</b></td>
<td>Maraton Pace (M)</td>
</tr>
<tr class="alt">
<td>Sone 4</td>
<td>88-93%</td>
<td><b>160-170</b></td>
<td>Threshold Pace (T)</td>
</tr>
<tr class="alt">
<td>Sone 5</td>
<td>93-97%</td>
<td><b>170-176</b></td>
<td>Interval Pace (I)</td>
</tr>
</tbody></table>
</div>
<br />
Med 170 i snittpuls under løpet i dag ser man at jeg faktisk ligger i grensen mellom sone 4 og sone 5, hvilket vil si at jeg har vært inne i sone 5 (dødssonen) en god stund. Men først en liten presisering om sone 4:<br />
<br />
Etter å ha løpt de samme lange motbakkene (30-60 minutter opp på fjell rundt Stanghelle) mange ganger med pulsklokke, har jeg funnet ut at sone 4 kan deles inn i to sub-soner.<br />
<br />
<b>Nedre del</b> (160-164): Dette er faktisk en slags søndagstur. Den er komfortabel hard. Det vil si at jeg føler jeg kan holde tempoet i denne sonen ganske lenge, uten å "slite". I denne delen av sone 4 holder laktatverdien seg nogenlunde konstant (innbiller jeg meg), og det er sannsynligvis denne delen av sone 4 som er min "virkelige" sone 4, der treningseffekten blir maksimal.<br />
<br />
<b>Øvre del </b>(165-170): I dette området er det ikke lenger komfortabelt hard, men heller ikke spesielt ukomfortabelt hardt. Man kan kanskje bare si at det er hardt. Men nå leker jeg bare med begreper, egentlig. Alt er relativt. Men i denne delen av sone 4, der mistenker jeg at melkesyreopphopningen (laktatverdiene) begynner å øke. Og øker man innsatsen enda mer, da bikker pulsen over i sone 5, dvs. for meg i praksis over 170, da er det ikke lenger hardt, det er veldig hardt. Det var der jeg var under løpet i dag, og det er det man bør være i konkurranser som ikke varer lenger enn 20-30 minutter. Man må ligge helt på terskelen sin, og helst over i perioder.<br />
<br />
Likevel: Jeg klarer ikke la være å tenke på hva som skal til for at kroppen min kan løpe enda litt fortere i slike motbakkeløp. Hva er det egentlig som er begrensningen? I den tradisjonelle treningsfysiologien, er det sannsynligvis maksimalt oksygenopptak som vil anses som den primære begrensningen i denne type motbakkeløp - løp som ikke er altfor bratte (vi snakker om asfalt hele veien), og ikke altfor lange (rundt 20 minutter). Hva skal til?<br />
<br />
<b>Mental kapasitet</b><br />
For det første: <b>Mental trening.</b> Vi hører alltid om fysisk kapasitet i form av muskelstyrke og hjerte- og lungesystem, spesielt dette med VO2maks. Vi hører også om mental trening, basisteknikker og mentale ferdigheter, som Olympiatoppen har <a href="http://www.trening.no/treningstips/3764.o2.html" target="_blank">utviklet en modell</a> for. Ingen grunn til å kimse av det. Men man kan ta denne delen av treningen enda et steg videre, som jeg skrev om i <a href="http://bjull.blogspot.no/2013/08/musklene-blir-aldri-anaerobe-hjernens.html" target="_blank">blogginnlegget om hjernens rolle</a> i en ny fysiologisk modell. Man kan introdusere begrepet <b>mental kapasitet</b> som en like viktig faktor som fysisk kapasitet. Den mentale kapasiteten i motbakkeløp (eller andre typiske utholdenhetsidretter) koker ned til én ting: Å finne ut hvor tøff du er. Hva tåler du? Hvor fornøyd er du med deg selv? Man har ikke bare en fysisk terskel. Man har også en <b>mental terskelfart</b>. Den farten du tror du tåler. Eller sagt motsatt: Den farten du <i>ikke</i> tror du tåler, den oppnår du aldri om du ikke aktivt går inn for å bryte ned de mentale sperrene. Du må aldri være fornøyd med deg selv. Ingen fart er høy nok. Du kan alltid øke.<br />
<br />
<i>De beste er aldri helt tilfredse.</i><br />
<br />
<b>Intervalltrening</b><br />
For det andre: Man må <b>heve maksimalt oksygenopptak</b>. Dette går på ren fysiologisk kapasitet. Man må utfordre den grensen der kroppen med bare største vanskelighet klarer å opprettholde den høyeste farten man føler man kan ha over en viss tid. Den tradisjonelle idrettsfysiologien, som vektlegger dette med maksimalt okysgenopptak, vil da si at den beste måten å øke kapasiteten på, er å stresse hjerte- og lungesystemet til dets ytterste grense under trening, dvs. at man er nødt til å komme seg <i>over</i> terskelfarten sin med jevne mellomrom... argh, og det kalles <b>intervalltrening</b>. Den tingen du gjør én gang, full av gode forsetter (som med denne uhyre kjedelige styrketreningen for løpere) og aldri mer. Intervaller. Pføy. Men du må. Og hvordan skal du klare det? Hva hindrer deg i å gjøre det du vet må til for å bli bedre? Svaret er enkelt: Deg selv.<br />
<br />
Idéen med intervalltrening er å løpe på den lavest mulige intensiteten man kan, og fremdeles være i sone 5. Man skal være oppunder VO2maks, dvs. hjertefrekvensen er 93-97% av maks, ikke over og ikke under. Altså, intensistetsstyring er visstnok like viktig som lengde på intervallene og restitueringstid. Løper man hardere enn nødvendig i intervalltreningen, stresser man bare den anaerobe kraftproduksjonen og påfører kroppen belastning i form av melkesyreopphopning. Man orker færre intervaller, evt. de resterende går på lavere intensitet. Løper man roligere, får man heller ikke maks effekt.<br />
<br />
Og når kommer man inn i den gunstige sone 5? Det synes å være enighet om at man når denne sonen etter ca. 2 minutter. Er intervallene dine på 5 minutter, og man tillater god restitusjonstid mellom intervallene, har man i løpet av 4 intervaller akkumulert 12 minutters løping i "dødssonen". Kutter du intervallene til 3 minutter og øker til 7 repitisjoner, får du bare 7 minutter i sone 5. Korter man varigheten på intervallene, må man også korte ned restitusjonstiden mellom, slik at man raskere når VO2maks i neste repetisjon. Men det går ut over kvaliteten. Oppover anbefales det at hver repetisjon ikke må overstige 5 minutter. Så 1000-meters intervaller for damer og 12-1500 meter for menn synes å være en alment anbefalt lengde på intervallene, hvis man løper flatt. Men det er lov å trene intervaller i motbakke også! Da må man rett og slett holde et øye med pulsklokken.<br />
<br />bjullhttp://www.blogger.com/profile/05005907476494151588noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-57398793696092130022013-12-31T10:25:00.001+01:002014-06-07T18:23:12.551+02:00Tid for tull og takkNoen tullemål må man jo ha i tillegg til det seriøse målet om å bli et bedre menneske. For året 2014 gjelder følgende:<br />
<br />
<br />
<ul>
<li>Løpe Stoltzen under 11 minutter (pers: 11.16).</li>
<li>Løpe Bergsdalen opp på under 22 minutter (pers: 22.16). <b>OPPNÅDD</b>.</li>
<li>Ta 100 armhevninger (pers: 40).</li>
<li>Være med i Besseggenløpet. Ingen tidskrav. (nei, Iron Maiden samme helg)</li>
</ul>
<div>
<br /></div>
<div>
Så takk for i år. 2013 var det året der jeg faktisk trente litt mer systematisk enn på lenge. Spesielt våren og sommeren var bra. Det gjelder å ha en slags metode for å komme seg ut. Og en periode på sommeren fulgte jeg følgende opplegg:</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Annenhver kveld lesetid og løpetid. Lesetid er de kveldene jeg måtte lese for ungene før de la seg. Da ble det gjerne for sent å komme seg ut etterpå. Men annenhver kveld hadde jeg vedtatt løpetid. Så da kunne pappa si: Farvel, so long! Og dermed ble det mange fine kveldsøkter i juni og juli. Men etter Stoltzen opp i oktober ble det sjukdom og mørketid og total treningskollaps. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
2013 ble også det året der jeg for alvor skjønte at jeg kunne løpe alle motbakker. Jeg husker jeg så den sterke og rørende dokumentaren om avdøde Jon Tvedt, <a href="http://tv.nrk.no/serie/folk/prho57008009/09-02-2009" target="_blank">Det året det var så bratt</a>, der man viste bilder av Jon Tvedt i fint driv under Ulriken Opp, der fortellerstemmen lakonisk sier:</div>
<blockquote class="tr_bq">
<i>Som den eineste løpa han opp bratthenget. Dei andre må ned i gange.</i></blockquote>
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: right; margin-left: 1em; text-align: right;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://4.bp.blogspot.com/-BXm_gQfZ1vE/UsKATWUJ9qI/AAAAAAAAAbc/rLuS0C1fDhw/s1600/jon_skaala_opp.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-BXm_gQfZ1vE/UsKATWUJ9qI/AAAAAAAAAbc/rLuS0C1fDhw/s200/jon_skaala_opp.jpg" height="112" width="200" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Jon Tvedt. Løper hele Skåla opp 2007.</td></tr>
</tbody></table>
Så klipper man over til Kristen Skjeldal som nærmest krabber oppover. Det samme skjer senere i programmet, der man klipper fra en lett og ledig løpende Jon Tvedt over til en gående og pesende Kristen Skjeldal under Fanaråken opp. Så viser man noen fantastiske bilder av en løpende Jon selv i de bratteste delene av Skåla opp. Det var ekstremt inspirerende.<br />
<br />
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; text-align: left;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://stoltzen.no/bilder/2013/small//70241_2013_3.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" src="http://stoltzen.no/bilder/2013/small//70241_2013_3.jpg" height="200" width="133" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bjørn "løper" Stoltzen 2013.</td></tr>
</tbody></table>
Så da jeg tok fatt på motbakkene i år, da tenkte jeg kun én ting: "Løp hele veien". Jeg hadde ingen tidsmål, kun ett eneste mål om å holde løpefrekvens på beina. Uansett om det av og til går litt saktere enn gangfart. Bare hold beina i gang. Belastningen på muskulaturen for hvert skritt blir mye mindre enn når man tar de lange høye stegene. Om man tåler løpesteg i motbakkene, vinner man mye i lengden. Men det krever litt ekstra mentalt. Som Jon Tvedt sa:<br />
<blockquote class="tr_bq">
<i>Det er veldig fort gjort å bli for snill med seg sjøl. Man må rett og slett jobbe mentalt med seg sjøl og prøve å ikke sovne hen.</i></blockquote>
Så da tar vi fatt på 2014 med friskt mot. Får jeg meg et par skiturer i vinter, blir jeg iallfall en superlykkelig mann. Jeg skal dessuten ikke kjøpe flere løpesko. Nå holder det. 2013 ble forresten også det året jeg debuterte som skribent i bladet Kondis. Takk til redaktøren for tilliten. Håper jeg kan bidra mer, og håper det ikke kommer for mange sinte leserbrev til redaksjonen. <br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
bjullhttp://www.blogger.com/profile/05005907476494151588noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-59773528963603102122013-09-27T21:21:00.000+02:002013-10-11T12:13:45.103+02:00Stoltzen 2013<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://stoltzen.no/bilder/2013/medium/70241_2013_1.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="320" src="http://stoltzen.no/bilder/2013/medium/70241_2013_1.jpg" width="212" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">"Flaten" i starten, før alvoret begynner.</td></tr>
</tbody></table>
Stoltzekleieven opp (313 høydemeter og 900 meter distanse) er en knalltøff øvelse. Den er nådeløs. Du kommer ikke etterpå og sier <i>jeg kunne kanskje gjort det bedre</i>, for du gjorde det ikke bedre. Stoltzen forteller deg nøyaktig hvor god kapasitet du har - på denne typen løyper, vel og merke. For min del ligger jeg et lite stykke unna den berømmelige "syregrensen". Altså ligger jeg høyt i sone 4 hele veien. Det er min styrke og svakhet. Jeg er blitt god til å holde meg i bevegelse i et tempo jeg mestrer, og som er blitt ganske høyt. Men jeg skulle nok vært dristigere og tålt mer ubehag. Hjernen! Hjernen! Som jeg har <a href="http://bjull.blogspot.no/2013/08/musklene-blir-aldri-anaerobe-hjernens.html" target="_blank">blogget om her</a>.<br />
<br />
<i>Ett steg av gangen. Hvert steg teller i sluttiden. Kom igjen. Ett steg, ett steg. Nei, dette går for sakte.</i><br />
<br />
Men det gjorde ikke det!<br />
<br />
Siden jeg var ganske misfornøyd med tiden i fjor, bestemte jeg meg for å trene jevnlig i et helt år, med tanke på Stoltzen 2013. Det gikk bra til jeg la ut på en bikkjekald rulleskitur i desember og kom hjem med bronkitt. Vinteren ødelagt. Men fra i vår og frem til sen-sommeren trente jeg annenhver/tredjehver dag. Det er mye! Nei, det er ikke mye. Men 3-4 ganger i uka er mye mer enn jeg noensinne har trent med kontinuitet. Og ikke minst, nesten alle turene har vært relevant motbakketrening med en signifikant del i den berømmelige <a href="http://bjull.blogspot.no/2013/05/treningssoner-livet-i-sone-4.html" target="_blank">sone 4, som jeg har blogget om</a>. Så, på forhånd hadde jeg følgende skjema:<br />
<br />
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: right; text-align: left;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://stoltzen.no/bilder/2013/medium/70241_2013_3.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="320" src="http://stoltzen.no/bilder/2013/medium/70241_2013_3.jpg" width="213" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Fint driv. Ingen grimaser.</td></tr>
</tbody></table>
Minstekrav: Å slå persen på 11.53.<br />
Forventning: 11.30.<br />
Lyseblått håp: 10.59<br />
<br />
<b><span style="font-size: large;">Sluttid: 11.16</span></b><br />
<br />
Det er ganske nære det lyseblå håpet! På fredagsløpet ble jeg nr. 6 av 249 i min klasse, som kremt, er 40-44 år. Det er ikke så verst, egentlig. Totalt sett på fredagsløpet ble jeg nr. 46 av 1555 løpere. Men det er fremdeles for mange foran meg.<br />
<br />
<b>Løpsutvikling</b><br />
Jeg la ut i den "flate" (ehem) delen nederst og det fløt bra. Åpnet akkurat passe fort. Den mentale teknikken i år var å kun fokusere på neste steg og blokkere ut alt annet. Det virker nogenlunde. <br />
<br />
Den neste delen er brattere, man går inn i trappe-seksjonen. Men fremdeles gikk det ganske greit. Jeg fokuserte virkelig på å flytte bena i et akseptabelt tempo.<br />
<br />
Så passerte jeg mellomtid halvveis på 5.09, jeg vinket fortrøstningsfullt til kameraet, og gikk inn i det partiet de kaller "melkesyren". Denne delen er knalltøff. Den består av en serie bratte steintrapper med høye trinn. Ingen sted å rømme, man må bare tråkke i det. Her måtte jeg <i>gå</i> mange skritt, etter å ha løpt/småløpt/jogget stort sett hele veien hit. Og jeg syntes det gikk <i>så</i> sakte. Beina ville bare ikke flytte seg. Her er det mye å hente. Mer styrke i lårene. Og bedre kapasitet. Bare å trene videre. Relativt sett tapte jeg mye i dette partiet.<br />
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; text-align: right;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://1.bp.blogspot.com/-hRMGWp06QGo/UkXTLXKLkAI/AAAAAAAAAZw/Ktth_pmmT2c/s1600/WP_001256.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="150" src="http://1.bp.blogspot.com/-hRMGWp06QGo/UkXTLXKLkAI/AAAAAAAAAZw/Ktth_pmmT2c/s200/WP_001256.jpg" width="200" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Euforisk "selfie" i bagasjeluka etter løpet.</td></tr>
</tbody></table>
<br />
Det siste partiet er stort sett fire lange tretrapper. Her gikk jeg to og to trinn og hjalp til med armene. Det kunne gått fortere her og. Så neste år, mine damer og herrer. DA skal jeg se 10-tallet. Det lover jeg.<br />
<br />
Og PS: Takk til arrangørene og alle de frivillige. Dere gjør en mega-fantastisk jobb!<br />
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://3.bp.blogspot.com/-MGAH0-h_4G4/UkXVV2CSj1I/AAAAAAAAAZ8/1NrMVHoX8xc/s1600/stoltzen2013.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="268" src="http://3.bp.blogspot.com/-MGAH0-h_4G4/UkXVV2CSj1I/AAAAAAAAAZ8/1NrMVHoX8xc/s640/stoltzen2013.jpg" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Screenshots fra live-videoen som mine gode kollegaer Nän Nattawadee og Lubaba Farin Tanisha tydeligvis satt og fulgte med på. Takk for det, jeg følte nærværet deres underveis.</td></tr>
</tbody></table>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
bjullhttp://www.blogger.com/profile/05005907476494151588noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-29596638795439422352013-08-22T09:51:00.000+02:002013-08-22T10:05:34.913+02:00Vet du hva?Etter 45 minutter med løping har jeg kontroll på livet. Iallfall føles det slik.<br />
<br />
Utallige forsøk har vært gjort i litteraturen og i blogger på å formulere hva som er så magisk med løping. Man trekker frem alt fra det sosiale, til frihet og selvrealisering. Alt er sikkert sant.<br />
<br />
Selv føler jeg veldig sterkt på dette: Uansett hva livet har å by meg av gleder, sorger, håp, lengsler og bekymringer (for noe er det jo alltid man baler med, på godt og vondt, ellers lever man jo ikke), så finner jeg tilbake til en slags følelse av kontroll når jeg løper. Det har sikkert med mange faktorer å gjøre. Spesielt at løping er noe jeg behersker. Formen er fin, klærne har sterke farver, teknikken sitter, jeg tåler et rykk over bakkekammen. Aaah. Fantastiske greier. Jeg har kontroll.<br />
<br />
Men det går ca. 45 minutter ut i løpeturen før denne kontrollen også gjelder livet. Kortere løpeturer gir ikke den samme effekten. Etter 45 minutter kjenner jeg at kroppen, sinnet og selve løpingen er i full harmoni. Og alt i livet faller på plass. Kall det gjerne en slags lykke.<br />
<br />
Så kommer man hjem, da. Føler velværet. Men livet er det samme. Å være et moderne menneske er ganske krevende egentlig. Alltid en liten nerve som dirrer; noe en skulle ha gjort, noe en gjerne skulle ha ugjort, en lengsel etter noe annet, noe mer, noe umulig.bjullhttp://www.blogger.com/profile/05005907476494151588noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-44009188470650831882013-08-04T19:34:00.000+02:002013-12-22T06:49:59.629+01:00Musklene blir aldri anaerobe. Hjernens rolle i en ny fysiologisk modellHvorfor blir man sliten og føler tretthet når man presser kroppen i utholdenhetsidrett? Hvordan setter man riktig fart for distansen man skal gjennomføre? Hva er det som begrenser kroppens kapasitet, og hvordan skjer det?<br />
<br />
Jeg har tidligere <a href="http://bjull.blogspot.no/2013/07/waterlogged-drikkemyter-for-fall.html" target="_blank">blogget om boka <i>Waterlogged</i>,</a> der forskeren Tim Noakes etter min mening rokker alvorlig ved de rådende drikkemytene under trening og konkurranser. Noakes' synspunkter på dette området er ikke spesielt kontroversielle lenger, men han har jammen meg også gått løs på den aller mest grunnleggende fysiologiske modellen vi har: Den om <b>musklenes aerobe/anaerobe arbeidskapasitet</b>. Denne modellen er vi flasket opp på, og jeg trodde den var bunnsolid. Men etter en del lesning er jeg ikke lenger så sikker. Mine kilder er to bøker av Tim Noakes:<br />
<i><br /></i>
<i><a href="http://www.amazon.com/Challenging-Beliefs-Memoirs-Career-ebook/dp/B007KZS5OQ/" target="_blank">Changing Beliefs</a></i> (2011) og<br />
<i><a href="http://www.amazon.com/Lore-Running-4th-Timothy-Noakes/dp/0873229592/" target="_blank">Lore of Running, 4th ed</a>. </i>(2003).<br />
<br />
Jeg vil også anbefale en <a href="http://www.letsrun.com/forum/flat_read.php?thread=2412208&page=48" target="_blank">gigantisk forum-tråd</a> som Tim Noakes selv har deltatt i, der han har blitt forsøkt stilt til veggs om modellen sin, og hvor han svarer utfyllende på hver eneste innvending.<br />
<br />
La meg først presentere den tradisjonelle modellen, basert på en teori først utviklet av nobelprisvinner A.V. Hill og H. Lupton i 1923. Det er denne teorien som har dannet basis for all senere forskning og kunnskap på dette området.<br />
<br />
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: large;"><b>Den klassiske modellen</b></span><br />
<br />
Hill og Lupton populariserte i 1923 følgende modell:<br />
<div>
<ul>
<li>Musklene har to energikilder, en aerob og en anaerob. Musklene kan bruke den ene eller begge kildene.</li>
<li>Ved lav intensitet kommer energien hovedsakelig fra oksygen-krevende kilder.</li>
<li>Når intensiteten økes, kommer man til en grense for hvor mye oksygen hjertet kan tilføre musklene (VO2maks).</li>
<li>Hvis man fortsetter å øke intensiteten utover denne grensen, får musklene oksygenmangel, og det aktiviseres en anaerob energikilde.</li>
<li>Ved anaerob energiproduksjon produseres melkesyre, og man føler en tretthet <i>som følge</i> av dette.</li>
</ul>
<div>
I denne modellen forutsies det at oksygenforbruket vil øke i takt med intensitetsnivået, men kun opp til et bestemt nivå, der hjertepumpen har nådd sin maksimale kapasitet. Da vil oksygenforbruket flate ut (på VO2maks), og mens intensiteten fortsetter å øke, vil musklene arbeide "anaerobt" og melkesyrekonsentrasjonen vil øke. Dette kalles <b>platå-fenomenet</b>:</div>
</div>
<div>
<br /></div>
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://4.bp.blogspot.com/-vhYjqWeUUZU/UfoS_KdogwI/AAAAAAAAAWU/HlBQSoci1mU/s1600/plateau_phenomenon.png" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="256" src="http://4.bp.blogspot.com/-vhYjqWeUUZU/UfoS_KdogwI/AAAAAAAAAWU/HlBQSoci1mU/s400/plateau_phenomenon.png" width="400" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">"Platå-fenomenet". Oksygenopptaket stopper på VO2maks, og de anaerobe prosessene overtar energiproduksjonen, i følge en skoledannende modell utviklet av Hill og Lupton i 1923.</td></tr>
</tbody></table>
<div>
Det er viktig å merke seg at denne modellen har vært absolutt skoledannende for all kunnskap og lære på dette feltet. Så Tim Noakes tramper godt uti når han forsøker å rokke ved den. Til gjengjeld gjør han det ganske overbevisende, synes jeg.</div>
<div>
<b><br /></b></div>
<div>
<b>Problemer med den klassiske modellen</b></div>
<div>
Det som skjer i vitenskapen, er at en modell utvikles. Denne modellen må forutsi hva som skjer hvis man tester den i forsøk. Hvis forsøkene ikke stemmer overens med modellens forutsigelser, må man forkaste eller justere modellen. Selv om ikke en modell kan representere en absolutt "sannhet", er det til enhver tid den modellen som best forutsier hva som faktisk kommer til å skje i virkeligheten, som bør være rådende. Men Noakes har store problemer med den rådende klassiske modellen.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Og hovedproblemet med klassiske modellen som altså forutsier dette "platå-fenomenet", er at fenomenet er svært vanskelig å påvise i noen praktiske forsøk. Det er dette som er så tiltrekkende ved Tim Noakes som forsker: <i>Han godtar ingen overleverte dogmer</i>. Noakes' går tilbake til Hill og Luptons originale arbeid fra 1923 (som stort sett all senere forskning bygger på), og viser at selv ikke deres egne data viser dette platå-fenomenet. Tvert i mot - Hill og Luptons egne data, samt data fra andre mer moderne forsøk, viser at oksygenforbruket øker lineært, og at aktiviteten alltid termineres av utøveren (pga. utmattelse) før oksygenforbruket flater ut.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Noakes påviser altså at <b>oksygentilførselen til musklene er tilstrekkelig</b> når utøveren er så sliten at han terminerer aktiviteten. Dette er altså ikke noe teori, men vises klart i funn som er gjort i reelle forsøk: </div>
<div>
<br /></div>
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://2.bp.blogspot.com/-7JXNDNZw1ko/UfwVpN9mVlI/AAAAAAAAAWk/m_BhXsDKdEA/s1600/oxygen_consumption.png" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="185" src="http://2.bp.blogspot.com/-7JXNDNZw1ko/UfwVpN9mVlI/AAAAAAAAAWk/m_BhXsDKdEA/s640/oxygen_consumption.png" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Figuren til venstre: Hills forsøk på seg selv. Oksygenforbruk etter et tidsforløp ved tre forskjellige løpehastigheter. Forbruket økte kraftig i starten og flatet ut etter ca. 100 sekunder. Siden Hill kjente seg utmattet når han løp i 16 km/t konkluderte han med at musklene nå jobbet anaerobt, at han hadde oversteget sin VO2maks. Men figuren til høyre viser at i Hills forsøk og et tilsvarende forsøk fra 1984, der øker oksygenforbruket som en lineær funksjon av løpehastigheten. Dette viser at oksygentilførselen var tilstrekkelig når Hill løp i 16 km/t og trodde at musklene var anaerobe. Han hadde ikke nådd sin VO2maks. </td></tr>
</tbody></table>
<div>
<br /></div>
<div>
Noakes hevder at Hill ikke tolket sine egne data objektivt. Han hadde latt en antagelse om hva som <i>burde</i> skje, påvirke sin tolkning av det som <i>faktisk</i> skjedde. Videre, hevder Noakes, har denne antagelsen (om at musklene ikke får nok oksygen ved en viss intensitet) blitt et akseptert dogme for de påfølgende generasjonene, mens ingen egentlig har gjort jobben med å gå tilbake og undersøke forutsetningene for dette dogmet. Før Tim Noakes gjorde det.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Likevel - det er jo et ubestridelig fakta at kroppen har sine begrensninger når aktiviteten øker, og at man kjenner tretthet når man nærmer seg sin grense. Spørsmålet er bare: Hvilke mekanismer setter disse begrensningene - hvordan og hvorfor skjer det?</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Den klassiske modellen sier altså at oksygentilførselen til musklene er den begrensende faktoren, dvs. hjertets pumpekapasitet. Men hvis hjertet begrenser oksygentilførselen til musklene, <b>hva begrenser hjertet? </b>Den vanligste forklaringen i den klassiske modellen, er at det har å gjøre med hjertets evne til å strekke seg, fylle seg optimalt og så trekke seg sammen og pumpe blodet ut. Altså en ren fysiologisk forklaring. Men, sier Noakes, dette kan lett motbevises. Det er nemlig helt klart slått fast at når man bedriver aktivitet i oppreist tilstand (løping, sykling), har hjertet et lavere maksimalt fyllevolum enn når man f.eks. svømmer. Så det kan ikke være denne "strekkbarheten" som begrenser pumpingen.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<b>Hovedargumentet mot den klassiske modellen</b></div>
<div>
Noakes går inn i den originale studien til Hill og Lupton fra 1923 og finner noe som Hill selv var klar over, men som senere forskere helt har oversett eller ignorert: Hvis blodtilførselen til musklene når en absolutt fysiologisk grense, hevder Hill, så må dette også gjelde <i>til hjertet selv</i>, siden hjertet er avhengig av sin egen pumpekapasitet for å sikre seg selv tilstrekkelig blodtilførsel. Så Hill innså at det første organet som ville føle effekten av denne pumpebegrensningen, ville være hjertet selv. Dette ville være katastrofalt, siden hjertet da ikke ville kunne pumpe nok blod til det andre helt vitale organet, hjernen. Følger man den originale modellen videre, ville altså en utøver som arbeider på et intensitetsnivå som overstiger VO2maks (noe som ville være veldig vanlig, siden det bare vare å spurte så raskt at man kjenner melkesyra godt oppover i øra) oppleve en ikke-tilstrekkelig blodtilførsel til hjerte, hjerne og muskler. Man ville rett og slett føle brystsmerter, besvime, få muskelkramper og hjerteattakk. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Men dette skjer uhyre sjelden hos utøvere som tar seg helt ut (og når det skjer, kan det som regel forklares med helt ekstraordinære omstendigheter, som f.eks. doping eller hjertefeil eller annen sykdom). Det må være noe annet, sier Hill i sin originale studie, som begrenser hjertet under intensiv aktivitet, før det når sin makskapasitet. Hill kalte denne mekanismen for en "governor" som alltid sørger for at systemet har en liten reserve igjen når det når et falskt maksimum. En slik styreenhet ville hindre det katastrofale utfallet som modellen forutsier.</div>
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: large;"><b><br /></b></span>
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif; font-size: large;"><b>Tim Noakes' The Central Governor Model </b></span><br />
<div>
<br /></div>
<div>
Den klassiske modellen baserer seg altså på at en eller flere kroppslige begrensninger er oversteget (f.eks. hjertets pumpekapasitet), og at disse kroppslige begrensningene vil <i>føre til</i> redusert aktivitet. Dette er en såkalt katastrofemodell som forutsetter at terminering av aktiviteten skjer etter at en eller flere av kroppens fysiologiske komponenter har feilet.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Noakes snur det hele på hodet. Hjertet kan ikke nå sin maksimale pumpekapasitet, siden dette ville være fatalt. Den sentrale tesen er at måten et stresset hjerte kan beskyttes på, er å redusere aktiviteten. Altså at ikke hjertets begrensning reduserer aktiviteten, men motsatt, at belastningen på de arbeidende musklene reduseres og kontrolleres for å sørge for at hjertet <i>ikke når sin maksimale kapasitet</i>, siden dette ville være katastrofalt for f.eks. oksygentilførselen til hjernen. Dette er en såkalt suksess-modell, som også Noakes bruker når han utviklet sine teser om hydrering i <i>Waterlogged</i>. Koppen er en suksess! sier han. Den er uhyre finstemt og er utviklet over tusenvis av år for å fungere optimalt under intensiv aktivitet, uten at den kommer i en faretruende tilstand. Den regulerer kroppstemperaturen ved svetting, og den regulerer intensiteten på aktiviteten for ikke å kollapse.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
En eller annen mekanisme må altså konstant vurdere alle de arbeidende organenes kapasitet og sørge for at kroppen aldri kommer i en livstruende tilstand. Denne mekanismen sitter selvsagt i hjernen, og han kaller det en <b>Central Governor</b>. I korthet sier Central Governor-modellen:</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<ol>
<li>Fysisk aktivitet kontrolleres av en "central governor" (sentral styringsenhet eller hva man vil oversette med) i hjernen.</li>
<li>Alle de fysiologiske komponentene i kroppen fungerer som ett komplekst system under aktivitet.</li>
<li>Ingen av de fysiologiske komponentene tillates noensinne å nå sin maksimale kapasitet. </li>
<li>Målet til hjernen er at aktiviteten reduseres og til slutt termineres før noen av kroppens systemer overstiger sin kapasitet.</li>
</ol>
<div>
For å oppnå dette, må hjernen konstant tolke feedback fra alle kroppens fysiologiske komponenter og avstemme de mot den informasjonen som er tilgjengelig om varighet av aktiviteten. Kroppen tåler f.eks. en høyere intensitet hvis distansen er kortere. For hvert skritt må hjernen underbevisst ta en ny avgjørelse: Skal aktiviteten reduseres, opprettholdes, økes eller stoppes?</div>
</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Hvordan reduseres eller økes aktiviteten? Jo, sier Noakes, først og fremst gjennom "muscle recruitment". Det vil si at hjernen aktivt regulerer hvor mange muskelfibre som skal aktiviseres. Vi løper fortere fordi flere fibre aktiviseres. Så muskelaktivisering kommer <i>før</i>, ikke som <i>følge av</i> økt blodtilførsel til de aktive musklene. Motsatt når vi løper saktere. Vi løper ikke saktere fordi musklene får mindre oksygen. Vi løper saktere fordi hjernen kontinuerlig regulerer aktiviteten for å beskytte vitale organer mot kollaps, og for å sørge for at alle kroppens komponenter fortsetter å fungere i henhold til den gjenværende distansen. Dette er veldig forskjellig fra den klassiske modellen, som har hjertet og dets pumpeevne som det styrende organet.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<b>Hva så med melkesyre? </b></div>
<div>
Alle som har løpt vet at det ikke bare er et teoretisk fenomen. Alle som har åpnet litt hardt eller satt inn en sluttspurt kjenner følelsen. Men har melkesyre noe med at musklene er berøvet for oksygen ved høy intensitet og bytter over til en annen energikilde som etterhvert produserer så mye melkesyre at man føler tretthet i musklene?</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Nei, sier Noakes. Slik henger det sammen: Oksygenforbruk er direkte koblet til løpshastighet. For å løpe hurtigere, trengs mer oksygen. Det er en enkel proposjonal sammenheng. Det som også er påvist, er at melkesyrekonsentrasjonen i blodet øker jo raskere man løper. Dette er ikke fordi musklene blir "anaerobe", men fordi musklene må trekke seg sammen hurtig, og hurtige muskelsammentrekninger krever at mesteparten av energien kommer fra nedbrytning av karbohydratkilder i musklene, og denne prosessen produserer melkesyre, av grunner som ennå ikke fullt ut forstås. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Hovedpoenget til Noakes er iallfall at <b>melkesyrekonsentrasjonen ikke har direkte sammenheng med graden av tretthet</b>. Musklene får alltid nok oksygen, men hjernen kan velge å aktivisere færre fibre, og dermed la oss føle oss slitne. Dette forklarer at f.eks. langdistanseløpere kan sette inn en massiv sluttspurt, gjerne over flere kilometer. Da har hjernen kalkulert at målet for aktiviteten nærmer seg, og den lar flere muskler være tilgjengelige slik at utøveren kan løpe raskere. Den klassiske modellen der musklene er forgiftet av melkesyre etter at de har gått tom for oksygen, og jobber anaerobt, kan ikke forklare et slikt fenomen tilfredsstillende, sier Noakes.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<b>Tretthet</b></div>
<div>
Og her kommer det virkelige sprengstoffet: <i>Tretthet er simpelt hen en følelse generert i hjernen</i> for å sørge for at aktiviteten alltid begrenses og eventuelt stanses før det skjer en biologisk katastrofe. Den trettheten man føler i beina er altså ikke generert av begrensninger ute i selve musklene ("peripheral fatigue"), men, som med smerte, en følelse generert eksklusivt i hjernen.</div>
<div>
<i><br /></i></div>
<div>
Dette betyr kanskje ikke noe umiddelbart for deg og meg når vi trener eller konkurrerer. Man kjenner kroppen sin godt og justerer aktiviteten deretter, uansett hvilken teoretisk modell som ligger bak. Vi fortsetter med langturer og intervaller som før. Men Noakes setter altså <i>hjernen </i>inn i den fysiologiske modellen, ikke bare som en faktor (f.eks. bare som motivator), men som den styrende enheten:</div>
<br />
<i>Exercise is a behavior regulated in the brain to insure that homeostasis is maintained and damage does not occur. The Central Governor is simply the sum of the brain mechanisms that achieve this effect.</i><br />
<br />
<div>
Dette betyr ikke at de fysiologiske komponentene i kroppen blir uinteressante. Man kan ikke plutselig tenke seg til å løpe maraton på 2.20. Kroppen har fremdeles sine klare fysiologiske begrensninger, som beskrevet i all treningslære. Denne styremekanismen i hjernen (the central governor) kan nemlig ikke overstyres av bevisstheten. Den jobber <b>utelukkende i underbevisstheten</b>. Kunne man overstyre denne mekanismen, ville det være livsfarlig, bokstavelig talt. Så "the central governor" setter altså grenser for vår kroppslige aktivitet. Men man kan med bevisstheten velge å <i>midlertidig</i> ignorere disse grensene, f.eks. ved å prøve å henge på et rykk, eller øke farten for imponere når vi passerer den søteste jenta/gutten i klassen. Straffen er alltid at styremekanismen i hjernen påfører deg ekstra omkostninger i form av følelse av slitenhet og utmattelse. Man kan <i>ikke</i> rømme unna sine naturlige fysiologiske begrensninger. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Men man må vite at denne <b>mekanismen er konservativ</b>. Den vil alltid sørge for at hjernen får nok oksygen, og den vil alltid beskytte kroppens vitale organer ved å påføre oss slitenhet, ubehag, utmattelse og full stopp i aktiviteten, og det lenge før intensitetsnivået er kritisk for oss. Vi har alltid mer ressurser i reserve enn vi tror! </div>
<div>
<br /></div>
<div>
I et <b>evolusjonsperspektiv</b> foreslår Noakes at mennesket har utviklet en slik reserve i forbindelse med jakt på byttedyr. På den afrikanske savannen, hvor menneskets fortrinn var å kunne jage et byttedyr til utmattelse over timevis i stekende hete, ville ikke dette hjelpe mye hvis også jegeren var utmattet etter jakten. Uansett utfall av jakten måtte man hjem, og hjemveien kunne være veldig lang. Så i tillegg til å kunne regulere kroppstemperaturen gjennom svette, har vi kanskje også evolusjonsmessig utviklet en slik reserveressurs. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
<b>Hva så med praktisk anvendelse av den nye modellen?</b> Tror det må bli emne for en ny bloggpost. Stikkord er trening for hjernen. Bevisst og ubevisst. Ved å være klar over hjernens helt overordnende funksjon i den fysiske aktiviteten, kan vi for det første lære oss å tåle mer ubehag ved høy intensitet. "Det er bare hjernen", kan man si til seg selv når man tror slitenheten sitter i beina. "Det er hjernen som spiller meg et puss. Klart jeg tåler dette, jeg har mye å gå på." For det andre kan man kanskje "lære" denne sentrale styreenheten å bli litt mindre konservativ. Man kan lære seg å sette en riktigere hastighet i forhold til distansen man skal gjennomføre. Kanskje man kan legge inn noen flere "tempo runs" i treningen, eller øve seg på å ligge i front, åpne hardt etc. Kanskje kan man gjennom slike treningsmønstre lære hjernen at "hei, det går helt bra. Dette tåler jeg uten å dø."</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Ok. Dette ble helt summarisk om <b>The Central Governor Model</b>, men langt nok som en appetittvekker. Selv synes jeg det er ekstremt forfriskende at noen prøver å forklare oss verden på nye og bedre måter, med basis i vitenskapelige metoder og reelle forskningsresultater. Det er ikke sikkert Tim Noakes nye fysiologiske modell er noe "sannere" enn den gamle modellen, men den forklarer en del fenomener langt på vei bedre enn den gamle, og som Stephen Hawking sa, "man kan ikke vite om en modell er noe mer korrekt en enn annen, kun om den er nyttigere." </div>
<div>
<br /></div>
bjullhttp://www.blogger.com/profile/05005907476494151588noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-21941801500323489132013-07-15T11:32:00.000+02:002013-10-11T12:14:26.817+02:00Waterlogged - drikkemyter for fall<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-hhGnpgJsSco/UePEc8bk_SI/AAAAAAAAAVw/B3iYURtxwbY/s1600/waterlogged.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><imgumbnailurl height="320" src="http://2.bp.blogspot.com/-hhGnpgJsSco/UePEc8bk_SI/AAAAAAAAAVw/B3iYURtxwbY/s320/waterlogged.jpg" width="224"></imgumbnailurl></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-hhGnpgJsSco/UePEc8bk_SI/AAAAAAAAAV0/q0_7Rxeydyc/s1600/waterlogged.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" height="320" src="http://4.bp.blogspot.com/-hhGnpgJsSco/UePEc8bk_SI/AAAAAAAAAV0/q0_7Rxeydyc/s320/waterlogged.jpg" width="224" /></a></div>
<span style="font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif;"><b>Waterlogged - The Serious Problem of Overhydration in Endurance Sports. Tim Noakes. 448 sider. Utgitt mai 2012.</b></span><br />
<br />
<div>
Jeg har noen kamerater som utmerker seg ved å ha en tvers gjennom rasjonell innstilling til livet. De sier aldri mer enn de har belegg for og lar seg i liten grad påvirke av følelser, moter eller babbel. Det kan være litt irriterende, men til syvende og sist har de som regel rett.<br />
<br />
<b>Tim Noakes</b> er en sånn fyr. Han har forsket på utholdenhetsidrett i 30 år, derunder væskeinntak i løpet av trening og lengre konkurranser. Det spesielle med Noakes er at han i nesten hele forskerkarrieren har motsagt hovedkonsensusen på dette feltet, som ble etablert av sportsdrikkeindustrien og dens fremvekst på 70-tallet. Noakes tar ingenting for gitt. Hans innstilling er: Hva sier <i>egentlig </i>forskningen? Han går inn i alle kjente data fra vitenskapelige forsøk og målinger under virkelige konkurranser, og sier tilsynelatende ikke mer enn han har vitenskapelig belegg for i de faktiske måleresultatene.<br />
<br />
La oss se på de rådende dogmene på dette området, f.eks. i stor grad nylig gjengitt på <a href="http://www.ingridkristiansen.com/2013/07/11/noen-rad-for-trening-og-konkurranser-i-varmt-vaer/">bloggen til Ingrid Kristiansen</a>, og deretter på Noakes' respons. (Bare til info: selv har jeg ikke nok kompetanse eller noe interesse av å "ta side" i denne saken, jeg prøver kun å gjengi Noakes' synspunkter, som han forøvrig ikke er alene om lenger.)<br />
<br />
<blockquote class="tr_bq">
<i>Drikk mer enn tørsten indikerer.</i></blockquote>
<b><span style="color: red;">NEI.</span></b> Tørsten er den primære mekanismen utviklet over tusenvis av år i menneskekroppen for å regulere drikkeinntak og derunder kroppstemperatur slik at kroppen kan fortsette å jobbe på samme intensitet, også ved høye temperaturer. Det er ingen vitenskapelig grunn til å ikke stole på tørstfølelsen. De som drikker etter tørstfølelsen (som regel 400-800 ml/t, og gjerne mindre) har aldri i forskningen, eller i følge data fra utøvere i virkelige konkurranser, prestert dårligere eller blitt sykere/mer utmattet enn de som drikker mer enn det de føler for. Snarere tvert i mot.<br />
<br />
<blockquote class="tr_bq">
<i>Væskebalansen skal alltid opprettholdes, dvs. at man skal forsøke å innta like mye væske som man mister.</i></blockquote>
<b><span style="color: red;">NEI.</span></b> Det er ingen fordel, og heller ikke nødvendig å erstatte all væske man taper i løpet av lengre treningsøkter eller konkurranser. Kroppen tåler fint å miste en moderat mengde væske (og derunder kroppsvekt) i løpet av en utholdenhetsaktivitet på 2-6 timer. Den er til og med utviklet evolusjonsmessig for å tåle dette. Ikke bare tåle dette, men den er optimalisert for dette formålet. Forskningen viser en klar sammenheng mellom det å prestere godt og det å miste kroppsvekt. Vinnerne i maraton/ultraløp eller triathlon er de som har mistet mest kroppsvekt. Så hvorfor skal ikke dette gjelde også for mosjonister? Er det andre fysiologiske spilleregler for de beste utøverne? Dette kalles frivillig dehydrering, og er ikke farlig overhodet. Tvert i mot. Det er et fortrinn.<br />
<br />
<blockquote class="tr_bq">
<i>Tilføres salt tas væsken raskere opp i kroppen.</i></blockquote>
<b><span style="color: red;">NEI.</span></b> Overraskende nok, finnes det faktisk ikke noen vitenskapelig dokumentasjon for at saltholdige drikker virker bedre enn rent vann. Kroppen har et stor saltlager og regulerer selv saltbalansen, selv om man mister salt i svetten. Vitenskapen viser også helt klart at overhydrering (vannforgiftning) skjer uansett om drikken er saltholdig eller ikke. Men når man mister salt i svetten, da er det logisk å anbefale økt saltinntak for å motvirke salttapet. Men dette har forskningsmessig vist seg å være nytteløst. Det ekstra saltet man inntar i væsken under aktiviteten, forsvinner rett ut i urinen.<br />
<br />
<blockquote class="tr_bq">
<i>Tilføres karbohydrater (f.eks. i form av sukker) tas væsken raskere opp i kroppen.</i></blockquote>
<b><span style="color: darkgreen;">JA.</span></b> Det er helt uomtvistelig at karbohydrater påvirker kroppens evne til å ta opp væske. Noakes viser ikke til noen spesielle former for karbohydrater som skulle være bedre enn andre. Men han spesifiserer at dette gjelder for utøvere som har en karbohydratrik kost fra før.<br />
<br />
<blockquote class="tr_bq">
<i>En av de største farene i langdistanse-idrett er dehydrering.</i></blockquote>
<b><span style="color: red;">NEI.</span></b> Menneskets evolusjonsmessige fortrinn (og dette er ikke Noakes' idé, men et ganske etablert synspunkt, f.eks. forfektet i Chris McDougalls <a href="http://www.amazon.com/Born-to-Run-ebook/dp/B0028MBKVG/">Born to Run</a> ) er å kunne jakte på dyr på den varmeste tiden av dagen, over mange timer, helt til dyrene er utmattet. Mennesket er det levende vesenet som er aller best på å naturlig justere kroppstemperaturen, gjennom svetting. Disse egenskapene ble utviklet med en hensikt, nemlig den å kunne utsette drikkingen og næringsinntaket til etter jakten. Dehydrering, sier Noakes, er ingen medisinsk tilstand, ingen sykdom med symptomer. Dehydrering er en normal fysisk tilstand. Bare sørg for å drikke etter det tørsten dikterer.<br />
<br />
<b>Natriumkonsentrasjon</b><br />
Det sentrale argumentet her er at kroppen ikke har behov for å justere kroppsvekten (det totale væskeinnholdet) eller en totale saltmengden ved lengre aktiviteter med moderat aktivitetsnivå. Den variabelen som blir justert for å kunne tåle en 6-timers jakt i stekende hete, er <i>natriumkonsentrasjonen</i> i blodet. Denne verdien må ligge i et ganske smalt sjikt; mellom 135 og 145 mmol/l. Først ved tilstrekkelig væsketap begynner denne verdien å stige. Da kan man gjerne ha mistet 1-2% av kroppsvekten allerede. Når natriumkonsentrasjonen begynner å stige, sier kroppen i fra med tørstfølelse. Man drikker, og når man har drukket tilstrekkelig, og verdien er gjenopprettet, slås tørsten av igjen. Da har man ikke drukket like mye som man har mistet, men hjernen er likevel fornøyd med tilstanden.<br />
<br />
Det interessante her er målinger av utøvere ved målgang i konkurranser av en viss varighet. Det viser seg at selv om de aller beste har mistet opptil 7-10% av kroppsvekten i form av væske, så er natriumkonsentrasjonen innenfor det normale sjiktet. De er altså "dehydrert" i henhold til den vanlige definisjonen, men det ser ikke ut til å ha gått ut over prestasjonen til disse utøverne, og de hadde heller ingen tegn til utmattelse, kramper eller andre negative symptomer.<br />
<br />
<b>Kroppstemperatur, dehydrering og heteslag</b><br />
Et annet interessant paradoks, er at i hele den kjente forskningen på væskeinntak ved vedvarende aktivitet i høy temperatur, har <i>ingen</i> av forskningssubjektene fått heteslag eller kollaps som følge av seriøs dehydrering. Selv ikke de som ikke har drukket under forsøket. Hvordan kan forskningen da gang på gang konkludere med at høyt væskeinntak er viktig for å forebygge heteslag? Det kan man bare ved å bruke intellektuelle modeller som ikke stemmer overens, eller bare har assosiativ overensstemmelse med de virkelige funnene, hevder Noakes.<br />
<br />
For eksempel: Den toneangivende forskningen "viste" at det er en sammenheng mellom tap av kroppsvekt og kroppstemperatur ved endt aktivitet. Høyt tap av kroppsvekt (altså høy grad av dehydrering) førte til høyere kroppstemperatur. Modellen blir da enkel:<br />
<br />
<blockquote class="tr_bq">
Høyt tap av kroppsvekt ---> Forhøyet kroppstemperatur</blockquote>
<br />
Når man da vet at økning av kroppstemperaturen kan lede til heteslag, er det helt naturlig å konkludere med at det er viktig å unngå dehydrering ved å drikke mye for å forebygge heteslag. Men dette er en feilaktig konklusjon. Modellen viser bare en <i>assosiativ</i> sammenheng mellom de to variablene. Det er ikke en årsakssammenheng her. Høyt tap av kroppsvekt <i>forårsaker</i> ikke høy kroppstemperatur, hevder Noakes med en fysiologisk modell som viser den "virkelige" sammenhengen:<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-ijUzZql-F6k/UeOrW9XG02I/AAAAAAAAAVg/0RNNfYoCsAc/s1600/energibruk-kroppstemperatur.png" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-ijUzZql-F6k/UeOrW9XG02I/AAAAAAAAAVg/0RNNfYoCsAc/s1600/energibruk-kroppstemperatur.png" /></a></div>
Denne modellen viser helt klart at inntak av drikke for å motvirke tap av kroppsvekt (dehydrering) ikke kan ha noe effekt på kroppstemperaturen - siden det er energibruken (løpshastigheten i forhold til kroppsvekten) som bestemmer både svettetapet og kroppstemperaturen.<br />
<br />
Det har vist seg at de aller mest dehydrerte utøverne, og samtidig de som har prestert best, kan ha en kroppstemperatur på ca. 40 grader ved endt aktivitet, mens de som har jobbet ved lavere intensitet, kan ha 1-2 grader lavere. Dette forutsies av modellen over. Spørsmålet er da: Er 40 grader skadelig? Forringer det prestasjonen? Svaret er nei. Det er helt naturlig. Man er fremdeles langt unna den temperaturen som begynner å bli farlig, nemlig 42 grader. Og hvis man kommer opp mot slike kroppstemperaturer, trekker hjernen i nødbremsen og sørger for at kroppen må senke aktivitetsnivået (energibruken).<br />
<br />
Hjernen regulerer altså kroppstemperaturen helt naturlig, uavhengig av væskeinntak. Den sier i fra med tørstfølelse når kroppen trenger påfyll. Får den ikke påfyll, reduserer den aktiviteten. Heteslag får man typisk etter 48 timer uten vann i ørkenen, men ikke i løpet av en maraton eller en treningsøkt med lite drikke.<br />
<br />
<b>Vitenskapen har sviktet</b><br />
Konklusjonen til Noakes i <i>Waterlogged</i> kan virke dramatisk. Noakes påstår at vitenskapen rett og slett har sviktet idrettsutøveren ved å gi helt gale råd om væskeinntak, mot bedre vitende, og med talløse kollapser og flere dødsfall som følge av overhydrering, selv om utøverne har fulgt industriens råd til punkt å prikke. Grunnen til feilinformasjonen er selvfølgelig sportsdrikkeindustriens kommersielle interesse av å få folk til å drikke så mye som mulig sportsdrikke (og ikke vann). De etablerte en irrasjonell frykt for <i>dehydrering</i> hos utøverne, og innbilte en hel verden at man skulle drikke så mye (sportsdrikke) man kunne tåle i løpet av en aktivitet, ellers risikerte man heteslag, kollaps som følge av dehydrering eller muskelkramper.<br />
<br />
Først nå ser mytene ut til å stå for fall, men de er seige. Grunnen er at de rådende mytene spiller på frykt:<br />
<blockquote class="tr_bq">
"Tenk om jeg ikke drikker nok?"<br />
"Tenk om jeg blir dehydrert?"<br />
"Tenk om jeg får heteslag?"</blockquote>
Noakes viser at det ikke er noen fare for seriøs dehydrering hvis man drikker etter tørstfølelsen. Det sørger kroppens innebygde nødmekanismer for. Hjernen ber kroppen om å roe ned lenge før en eventuell kollaps finner sted som følge av dehydrering. Han viser at de tusenvis av rapporterte kollapsene i maraton/ultra-konkurranser fra 80-tallet til i dag (såkalt EAH, Exercise-Associated Hyponatremia) ikke i noen sikre tilfeller skyldes dehydrering, men snarere overhydrering. Han kaller det til og med en epidemi. Før ca. 1985 (da sportdrikkefabrikkanten Gatorade for alvor fikk gjennomslag for sine drikkeråd) var det nesten ingen kollapser i slike konkurranser, og de rådende rådene var at man faktisk skulle unngå å drikke i løpet av konkurranser, f.eks. en maraton.<br />
<br />
Man kan spørre seg om Noakes synspunkter er rimelige. Hvordan kan en hel verden av forskere og idrettsmiljøer ta så feil, i så lang tid?<br />
<br />
<b>Gatorade</b><br />
Gatorade var den første sportsdrikken på markedet, utviklet spesielt i forbindelse med amerikansk fotball på slutten av 60-tallet. Og plutselig skulle alle ha sportsdrikke, basert på en klassisk frykt for at andre hadde et fortrinn. Effekten var antagelig mest psykologisk. Men Gatorade ble et enormt varemerke med stor gjennomslagskraft. Ingen var lenger i tvil om at man måtte drikke mye (sportsdrikk) for å motvirke dehydrering.<br />
<br />
Da GSSI (Gatorade Sports Science Institute) ble dannet i 1985 for å drive forskning på dette området, kan man jo bare spørre seg om hvor objektiv en slik forskning kunne bli. Noakes påpeker at forskerne gikk inn med en forutinntatthet: De "visste" at saltmangel og/eller væskemangel i idrett kunne lede til heteslag, muskelkramper og kollaps. Derfor ble all forskning innrettet (bevisst og ubevisst) på å bekrefte dette, og man plukket ut resultater som så ut til å stemme overens med deres forutinntatte hypoteser, og dro konklusjoner deretter. "Dissidenter" som Noakes (og noen få andre) ble effektivt forhindret fra å bidra til forskningen, enten ved å bli latterliggjort, ved å få sine resultater refusert i de ledende magasinene (som oftest ved anonyme reviews), manglende invitasjoner til konferanser etc. Etterhvert ble det særdeles vanskelig å rokke ved det etablerte tankesettet, og dogmene om å drikke mye, og å sette tørstfølelsen til sides, ble fullstendig dominerende.<br />
<br />
Gatorade fikk dermed i stor grad diktere de offisielle retningslinjene til ACSM (American College of Sports Medicine) for væskeinntak for utøvere i langdistanseidretter. Og disse rådene var selvsagt å drikke så mye (sportsdrikke) som kroppen tåler og sette tørstfølelsen til side. De offisielle rådene fra ACSM har forøvrig sakte men sikkert endret seg i løpet av de siste tiårene, slik at de nå i langt større grad advarer mot overhydrering.<br />
<br />
Til syvende og sist spør Noakes retorisk: Tusenvis av år med evolusjon har optimalisert kroppens evne til å bedrive langdistanseløping i høy temperatur. Så skal virkelig sportsdrikkeindustrien innbille oss at kroppens naturlige regulatorer og mekanismer plutselig ikke er tilstrekkelige lenger når man løper en maraton på noen få timer under betraktelig lavere temperaturer, med tilgang til drikke annenhver kilometer? Bare ved å overstyre kroppens naturlige tørstkontroll og helle innpå saltholdig drikke etter et forhåndslaget skjema, kan man altså unngå en katastrofal kollaps?<br />
<br />
-----<br />
<br />
Dette var noen sammenraskede synspunktet fra <i>Waterlogged</i>. Først og fremst vil jeg anbefale alle som er interessert i dette emnet om å lese boken selv. En gang i blant er det forfriskende å gå inn i førstehåndsmateriale fra et felt man er interessert i, fremfor å bruke talløse timer på andre, tredje og fjerdehåndskilder som i det uendelige bare repeterer hverandre og forsterker de rådende dogmene.<br />
<br />
Noakes bok presenterer egentlig ikke noe nytt. Det har for lengst dannet seg to "leire" i denne saken, der Noakes' side ("La tørsten diktere") ser ut til å få større og større oppslutning. Det Noakes gjør i <i>Waterlogged</i> er egentlig bare å systematisere 30 års forskning og konkurransedata. Boken er faktisk veldig underholdende, selv om den kan føles litt spekket med tall og grafer. I Norge er heller ikke Noakes' synspunkter nye. Allerede i 2011 hadde Lars-Petter Granan <a href="http://www.kondis.no/index.php?id=4903243&showtipform=1&cat=182528" target="_blank">en god artikkel om emnet i Kondis</a>, der han mer eller mindre gir de samme rådene som Noakes.<br />
<br />
Ønsker man en mindre vitenskapelig og mer lettlest tilnærming til dette emnet, kan man også lese Tim Noakes' <a href="http://www.amazon.com/Challenging-Beliefs-Memoirs-Career-ebook/dp/B007KZS5OQ/" target="_blank">Challenging Beliefs</a>, en bok som i løpet av fire korte kapitler på mer oppsummerende vis forklarer vitenskapen bak hydrering.<br />
<br />
<b>EDIT. Oktober 2013</b><br />
Det virker som om pendelen svinger mot Noakes' råd om å drikke etter tørsten. Magasinet Runner's World er jo i stor grad opinionsdannende, og også de kjører nå flere og flere artikler som støtter Noakes, f.eks:<br />
<br />
<a href="http://www.runnersworld.com/drinks-hydration/how-much-should-you-drink-during-a-half-marathon" target="_blank">How Much Should You Drink During a Half Marathon?</a><br />
<br />
Denne artikkelen bygger på ny forskning som direkte underbygger Noakes' synspunkter:<br />
<br />
<a href="http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/24085484" target="_blank">Half-marathon running performance is not improved by a rate of fluid intake above that dictated by thirst sensation in trained distance runners.</a><br />
<br />
<br />
<blockquote class="tr_bq">
</blockquote>
</div>
bjullhttp://www.blogger.com/profile/05005907476494151588noreply@blogger.com7tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-81596766710418378032013-06-29T08:00:00.001+02:002013-07-02T18:36:19.917+02:00Mine løpeskoDer er lett å bli utstyrsfreak. Spesielt i sykling eller langrenn. Men også i løping kan man ta av med alskens utstyr.<br />
<br />
Men det som til syvende og sist faktisk betyr noe, er skoene. Men også på dette feltet blir man veldig fort forført av markedsføringens mumbo jumbo, og man tror konstant at man virkelig <i>trenger</i> de og de skoene, fordi de gir deg så sinnssykt mye bedre <i>respons</i> og <i>boost</i> og <i>løpsfølelse</i>. Slapp av. Det er bare markedsføring. Likevel, det er digg med nye sko. Det er digg å lese alle bloggene og anmeldelsene. Det er vel litt som smågodt: kunstige greier, men ganske uimotståelig.<br />
<br />
Så her er min personlige vurdering av min personlige løpeskopark, i et forsøk på å unngå de verste frasene fra markedsavdelingene.<br />
<br />
<br />
<span style="font-size: x-large;"><b>
Inov8 X-Talon 212</b></span><br />
<div>
<b>Vekt:</b> 212g </div>
<div>
<div>
<b>Mitt bruksområde:</b> Utelukkende motbakkeløping, kortere turer.</div>
</div>
<div>
<div>
<div>
<b>Karakterisikk:</b> Lette! Godt grep. Veldig tynn såle. Knottene under slites raskt. Ingen demping whatsoever.</div>
</div>
</div>
<div>
<div>
<div>
<br />
Disse skoene klistrer seg til steinene. Det er som å ha tråkket i noe seige greier. Kjempebra grep. Er det vått, duger de like lite som andre sko. Da må man ta det med ro uansett. </div>
</div>
</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<a href="http://3.bp.blogspot.com/-7VG6A6qYhfQ/Uc3fZ0VoU2I/AAAAAAAAAUw/BvtZeRzrl28/s1600/WP_000826.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" height="240" src="http://3.bp.blogspot.com/-7VG6A6qYhfQ/Uc3fZ0VoU2I/AAAAAAAAAUw/BvtZeRzrl28/s320/WP_000826.jpg" width="320" /></a>Både "tynn såle" og "ingen demping" kan listes opp som bra og dårlig. Man må se på bruksområdet. Dette er ikke en sko man tar med på asfalt, og i mindre grad på lengre turer, og aller helst ikke på lengre turer i fjellet. Grunnen er at alle steiner og skarpe kanter kommer rett opp i foten under sålen. Jeg blir rett og slett litt øm og "sliten" i fotbladet av å bruke disse skoene over lengre distanser i ulendt terreng. Det er fullt mulig å bruke de over lange distanser f.eks. på mykere underlag, f.eks. sti, men det totale fraværet av demping gjør at jeg står over disse turene med X-Talon 212.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Men de fungerer flott til sin primære oppgave: Ta meg raskt oppover. De aller fleste treningsturene de siste årene har gått fra huset vårt i <a href="http://nn.wikipedia.org/wiki/Fossmark">Fossmark </a>og rett opp mot Fossmarksetre eller mot Fossdalen. Man får fem-seks hundre høydemeter rett i fleisen. Og i motbakkene er det overhodet ikke behov for demping. Bare minst mulig vekt og best mulig grep, og da funker disse skoene bra.<br />
<br />
Etter mange turer der skoene er blitt våte og deretter tørket, synes jeg de fliser seg litt opp i sålen og i overgangen til overdelen. Kanskje naturlig, men jeg synes ikke det virker som om disse skoene kommer til å vare veldig lenge. Dog, resten av konstruksjonen virker bra. Ingen tegn til de vanlige symptomene med lær som løsner fra såle i limte partier.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
De sitter nogenlunde bra på foten min (men ikke optimalt), også i ulendt terreng der krefter virker litt i alle retninger. Min fot er smal, og disse skoene virker smale.<br />
<br />
<b>Dom</b>: Hurra for disse skoene.<br />
<br />
<br />
<b style="font-size: x-large;">Saucony Triumph 9</b></div>
<div>
<div>
<b>Vekt:</b> 309g </div>
<div>
<b>Mitt bruksområde:</b> Utelukkende asfaltløping.</div>
<div>
<div>
<b>Karakterisikk:</b> Helt nøytrale. God demping. Behagelige. Stabile.</div>
</div>
</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-aCao9ddQJ-o/Uc3fjyavjSI/AAAAAAAAAVM/xuAUOzOmgZM/s1600/WP_000873.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" height="240" src="http://1.bp.blogspot.com/-aCao9ddQJ-o/Uc3fjyavjSI/AAAAAAAAAVM/xuAUOzOmgZM/s320/WP_000873.jpg" width="320" /></a></div>
Typiske mengdetreningssko. Egentlig er det ingenting å si om disse skoene, og det er ment som et kompilment. Jeg bruker de på asfaltturene når det er snø i terrenget (ellers løper jeg så å si aldri på asfalt), og når jeg ikke har noe å si om skoene, så er det fordi de bare fungerer uten å gjøre noe nummer ut av seg. Det kjennes ut som om dempingen er god nok for meg. De verken hindrer eller hjelper meg frem på foten. Jeg er en naturlig midt/forfotløper som ikke bruker hælen i spesielt stor grad (bortsett fra i nedoverbakker eller når jeg blir tilstrekkelig sliten). Og det mener jeg ikke som skryt, det bare er sånn, etter at jeg i min ungdom lærte at man skulle "treffe med hælen og rulle over hele foten", og ødela knærne, så har jeg de siste 20 årene helt naturlig "beskyttet" knærne ved å løpe lett på midt/forfoten. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg tok med disse skoene ut i terrenget en dag. Der var de nesten ubrukelige. Null grep og enhver sideveis bevegelse fikk foten til å segle ut mot kanten av skoen. Så min fot er kanskje litt for smal for denne modellen, men det spiller ingen rolle overhodet når man løper rett frem på flat asfalt, da er de trygge og stabile. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Et lite apropos er at de, som de fleste asfaltsko, har et tynt nettingovertrekk for å minske vektene og gjøre skoene luftige. Siden jeg bruker skoene mest om høsten og vinteren, føler jeg at vinden og kulda trenger rett inn i foten. Men det gjør ikke noe på mine beskjedne timesturer. En god ullsokk hjelper mot kulde, og neoprensokker hjelper veldig bra hvis det er tungt regn eller slapsete.<br />
<br />
<b>Dom</b>: Jøssda til disse skoene.<br />
<br />
<br />
<span style="font-size: x-large;"><b>
Salomon S-Lab Sense Ultra</b></span><br />
<div>
<div style="margin: 0px;">
<b>Vekt:</b> 220g</div>
</div>
<div>
<div style="margin: 0px;">
<b>Mitt bruksområde:</b> Allround i terreng, lange og korte turer, motbakke.</div>
</div>
<div>
<div style="margin: 0px;">
<b>Karakterisikk: </b>Lette, kule, sitter veldig godt på foten, adekvat demping, adekvat grep, stramme-snøring.<br />
<div>
<br />
Noe dyre var de jo, men sko er markedsføring, og disse skoene hadde meg før jeg kom i butikken, mye på grunn av den kule designen og fyldige og meget gode reviews, for eksempel i <a href="http://itsallaboutthevertical.wordpress.com/2013/01/16/salomon-s-lab-sense-ultra-review-nice-tweaks-to-an-outstanding-design/">denne (sponsede) bloggen</a>. Jeg var ute etter et par sko som kunne dekke gapet mellom de rene motbakkeskoene og asfaltskoene mine, særlig siden vi hadde flyttet, og løpeterrenget mitt så en del annerledes ut. Ut fra boligfeltet på <a href="http://nn.wikipedia.org/wiki/Stanghelle">Stanghelle </a>går de fleste turene i mikset terreng, litt asfalt, noe grusvei, men med klar overvekt på ulendte skogs- og fjellstier.<br />
<br />
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-BUZJxsyKTac/Uc3fjWIO1QI/AAAAAAAAAVA/jlQH0Y9czUY/s1600/WP_000869.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" height="240" src="http://1.bp.blogspot.com/-BUZJxsyKTac/Uc3fjWIO1QI/AAAAAAAAAVA/jlQH0Y9czUY/s320/WP_000869.jpg" width="320" /></a>Derfor ville jeg ha en allround terrengsko som også tålte noen kilometer på asfalt, som altså hadde en viss demping, og en såle som ikke ble like fort slitt som på Inov8-skoene. Jeg dro til Löplabbet i Bergen og prøvde en del modeller. Løp litt på mølla og gjorde de vanlige øvelsene. Så endte jeg opp med Adidas-skoene under. Det var nok et bomkjøp. Det var Salomon-skoene jeg skulle kjøpt. Mer om det under.<br />
<br />
Når jeg nå endelig har prøvd ut Salomon S-Lab Sense Ultra-skoene en stund, kan jeg bare si at disse skoene oppfyller de fleste av mine behov. De sitter først og fremst veldig tett rundt hælen og resten av foten. Det er det viktigste kriteriet mitt i terrenget, spesielt i ulendt terreng. Jeg stramme-snører de én gang før jeg begynner, deretter tenker jeg ikke mer på snøringen underveis. Deilig! De er også lette, på nivå med Inov8-skoene. De trekker ikke vann og føles ikke skvisete når de blir våte. Dempingen er helt grei, jeg tåler noen strekninger på hardere underlag i løpet av en tur.<br />
<br />
Det som kanskje kan forbedres litt med disse skoene, er grepet. Ikke at det er dårlig, på tørr stein har jeg ikke noe å klage på. Men blir det fuktig, sklir jeg godt. Men er det noen sko som sitter på våt stein? Jeg ser Icebug har noen modeller som skryter av bedre grep enn konkurrentene, men jeg har ikke prøv disse. Uansett, det føles som om grepet et ett hakk ned fra Inov8-skoene og et halvt hakk ned fra Adidas-skoene under.<br />
<br />
<b>Dom</b>: Baby! til disse skoene.<br />
<br />
<br /></div>
</div>
</div>
<span style="font-size: x-large;"><b>
Adidas Adizero XT 4</b></span><br />
<div>
<div style="margin: 0px;">
<b>Vekt:</b> 300g </div>
</div>
<div>
<div style="margin: 0px;">
<b>Mitt bruksområde:</b> Jevnt terreng, reservesko.</div>
</div>
<div>
<div style="margin: 0px;">
<b>Karakterisikk:</b> Forholdsvis bra grep, grei demping.<br />
<br />
Som nevnt over, disse skoene endte jeg med etter testing hos Löplabbet i Bergen. Jeg holder ikke noe i mot betjeningen for rådene de ga, og skoene virket som det beste valget der og da. Men ute i terrenget, spesielt i ulendt og bratt terreng nedover, da fikk jeg meg en overraskelse av det negative slaget.<br />
<br />
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-ZolP_R0Yl_s/Uc3fj2glmVI/AAAAAAAAAVE/r8KBgE4_0mU/s1600/WP_000872.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" height="240" src="http://2.bp.blogspot.com/-ZolP_R0Yl_s/Uc3fj2glmVI/AAAAAAAAAVE/r8KBgE4_0mU/s320/WP_000872.jpg" width="320" /></a>For det første, disse skoene er litt for brede for min fot. Foten forskyver seg en anelse når bevegelsene blir sideveis. Ikke bra. For det andre, de er kuttet i en høyde som gnager inn rett under ankelen min når jeg løper nedover. Det holder jeg ikke i mot skoen - det er bare kombinasjonen av denne skoen og min fot som likevel ikke var ideell. Det er sånn man finner ut når man begynner å bruke skoene seriøst.<br />
<br />
Jeg vil også si at disse skoene er markedsført utrolig bra, og da en eller annen på United Bakeries-laget til Alsgaard <a href="http://www.team-united-bakeries.no/Artikler/Adidas-Adizero-XT-4-finnes-det-bedre-terrengsko">skrøt hemningsløst av skoen</a>, så falt valget mitt på disse. De markedsføres som en lett og minimalistisk løpesko med god respons i mellomsålen, bla bla bla. Men de er faktisk ikke lette. De er like tunge som asfalt-flytebryggene mine. Uansett, det gjør ikke noe for treningens del. Etter å ha forlest meg på markedsføring, følte jeg at de var utrolig lette.<br />
<br />
Som sagt, disse skoene blir ikke med på terrengturene mine i fjellet. Til det er de for ustabile på min fot. Men det er et bruksområdet jeg ikke har dekket, og det er typisk terrengturer på jevnt underlag, som grusveier og godt opptråkkede stier. Her tror jeg disse skoene vil komme til sin rett hos meg. Bare synd det ikke finnes mye av slikt terreng her på Stanghelle.<br />
<br />
<b>Dom</b>: Tja til disse skoene.</div>
</div>
</div>
bjullhttp://www.blogger.com/profile/05005907476494151588noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-69863158980845047582013-06-08T21:55:00.001+02:002013-07-02T18:35:45.368+02:00Bergsdalen Opp 2013<b>Før start: </b>Stilte meg som vanlig opp for langt bak i startfeltet.<br />
<b><br /></b>
<b>Ut fra start:</b> Ikke stress. Ikke as deg opp.<br />
<b><br /></b>
<b>Inn i den første bakken:</b> Å helsiken. Sliten. Allerede! Faktisk kvalm. Alle løper fra meg. Småjenter. Tjukkaser. Gamlinger. Jeg mener det helt seriøst: Slutt å trene, slutt å være med på løp! Det hjelper jo ikke å trene hvis du skal være så råtten i konkurranser. Men hei, der er Magnus Olsnes (15), heng deg på ham.<br />
<b><br /></b>
<b>1 km: </b>Nå har vi los på pappaen til Magnus, Harald Olsnes. Han har jeg kjempet med flere ganger, og som oftest tapt. Vi henger oss på. Far og sønn og meg. Smerten har stabilisert seg. Kortere steg, kortere.<br />
<b><br /></b>
<b>2 km:</b> Å fy flate så langt det var til det merket. Og da er vi bare halvveis. Dette går ikke, bare sett deg ned. Bryt. Nei, prøv å henge på Harald litt til, iallfall.<br />
<b><br /></b>
<b>3 km: </b>Kortere steglengde, kortere! Ikke synk ned på foten. Men dette går jo egentlig ganske greit. Vondt, ok. Og skaden i leggen har du slått skikkelig opp. Ikke noe å gjøre med. Går til og med forbi Harald. Men det koster. Han er oppe og drar igjen. Magnus har sluppet, men jeg orker ikke å snu meg å se etter ham. Kanskje han er 2 meter bak meg, hva vet jeg.<br />
<b><br /></b>
<b>4 km:</b> Siger i fra Harald Olsnes. Føler ingen glede. Føler ingenting. For sliten. Men hei! Der kommer det jammen meg en liten knært forbi meg! Hvor kom han fra? Jeg tar ham i spurten. Harald er noen sekunder etter meg. Moahahaha! Tror det ble rundt 22 minutter, hvilket i så fall er 1 1/2 minutt bedre enn i fjor. Kanskje det hjelper å trene likevel.<br />
<i><br /></i>
<i>EDIT:</i><br />
Resultatene har kommet. Min tid ble 22.16. Her er min klasse:<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://1.bp.blogspot.com/-b45ZMfZYMh8/UbQKH8ZYtRI/AAAAAAAAAUQ/Nt9iQLe0O_E/s1600/bo_2013_m40.png" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" src="http://1.bp.blogspot.com/-b45ZMfZYMh8/UbQKH8ZYtRI/AAAAAAAAAUQ/Nt9iQLe0O_E/s1600/bo_2013_m40.png" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Tredjemann i klassen, men katastrofalt langt bak vinneren...</td></tr>
</tbody></table>
Det skal sies at Sverre Slethaug ikke er en <a href="http://www.kondis.no/slethaug-til-topps-i-bergsdalen.5233842-127693.html" target="_blank">hvem-som-helst</a>. Vi snakker om en "proff" som løper på laget til Thorbjørn Ludvigsen & co. Mannen har vunnet mye. Og det viser tiden hans... Enormt sterk!<br />
<br />
<b>Andre interessante tider</b><br />
Gro Marit Istad Kristiansen (<b>23:36</b>) <i>Sterkt, men... bak meg!!</i><br />
Kristen Skjeldal (<b>17:48</b>) - <i>Mitt forbilde, ennå sprek.</i><br />
Eirik Finne (<b>22:17</b>) - <i>Han "knærten" jeg tok i spurten (men seriøst: utrolig bra, Eirik)</i><br />
Magnus Olsnes (<b>22:55</b>) - <i>Så Magnus måtte slippe litt før tunnelen. Men likevel: Sterkt!!</i><br />
Harald Olsnes (<b>22.21</b>)<i> - Mannen dro meg opp, takk for det.</i>bjullhttp://www.blogger.com/profile/05005907476494151588noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-78082676462512329192013-05-30T21:12:00.003+02:002013-10-11T12:14:47.757+02:00Treningssoner. Livet i sone 4<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
Etter en løpetur opp en lokal knaus (Storafjellet, 641 m.o.h.), begynte jeg å tenke litt mer på dette med treningssoner. Jeg har aldri brydd meg særlig om dem, men her om dagen kjøpte jeg meg en pulsklokke, på impuls. Puls på impuls. Ehem. En Garmin Forerunner 110. Billig greie.<br />
<br />
<b>Olympiatoppen</b><br />
Så begynte jeg å lese litt om pulssoner og trening, og jeg innser at det er mye stoff på det området. <i>Veldig mye.</i> Man kan imidlertid helt trygt se bort fra det aller meste og kun lene seg på et par autorative hovedkilder. For eksempel <a href="http://www.olympiatoppen.no/fagomraader/trening/utholdenhet/fagartikler/page3437.html" target="_blank">Olympiatoppens </a>stoff om utholdenhet, eller mer spesifikt for løping, på den mest kjente og anerkjente populærvitenskapelige boken om løpefysiologi: <a href="http://www.amazon.com/Daniels-Running-Formula-Edition-ebook/dp/B007VFDCCA/" target="_blank">Daniel's Running Formula</a>. Eller du kan lese <a href="http://www.klubbinfo.no/bckto/intensitetssoner.html">et konsist sammendrag av trening i de forskjellige sonene</a> på Bergen Cykleklubb sine sider.<br />
<br />
Det finnes en rekke sonesystemer, men jeg velger meg Olympiatoppen sine soner. Det føles trygt og godt.<br />
<br />
<b>Makspuls</b><br />
Først må man finne makspuls (HF<span style="font-size: xx-small;">maks</span>). En enda bedre metode er å måle laktatinnhold (melkesyre) i blodet ved forskjellig aktivitetsnivå, men så vitenskapelig går jeg ikke til verks. Etter en 20 minutters oppvarming etterfulgt av en spurt opp en veldig bratt og ganske lang grusbakke (mot Hellesetra, for de spesielt kjente), fant jeg ut at makspulsen min er 182. Jeg trodde det skulle være litt høyere, men alderen krever sitt. Dette stemmer jo bra med den tommelfingerreglen man gjerne opererer med (for menn): Makspuls = 214 - (0.8 * alder). For meg skulle det bli 181. Så kan jo de mest oppvakte finne ut hvor gammel jeg er...<br />
<br />
<b>Treningssoner</b><br />
Ser vi på Olympiatoppens treningssoner basert på prosent av makspuls, med sonene i Daniel's Running Formla i høyre kolonne, så er mine pulssoner disse:<br />
<br />
<style type="text/css">.nobrtable br { display: none } tr {text-align: center;} tr.alt td {background-color: #eeeecc; color: black;} tr {text-align: center;} caption {caption-side:bottom;}</style>
<br />
<div class="nobrtable">
<table border="2" bordercolor="#0033FF" cellpadding="10" cellspacing="0" style="background-color: #99ffff; border-collapse: collapse; width: 100%px;">
<tbody>
<tr style="background-color: #0033ff; color: white; padding-bottom: 4px; padding-top: 5px;">
<th>Sone <br />
(Olympiatoppen)</th>
<th>Puls i prosent <br />
av HF<span style="font-size: xx-small;">maks</span></th>
<th>Min puls basert på <br />
HF<span style="font-size: xx-small;">maks</span> = 182</th>
<th>Daniels sone <br />
(roughly)</th>
</tr>
<tr class="alt">
<td>Sone 1</td>
<td>60-72%</td>
<td><b>110-130</b></td>
<td rowspan="2" valign="center">Easy/Long Pace (E,L)</td>
</tr>
<tr class="alt">
<td>Sone 2</td>
<td>72-82%</td>
<td><b>130-150</b></td>
</tr>
<tr class="alt">
<td>Sone 3</td>
<td>82-88%</td>
<td><b>150-160</b></td>
<td>Maraton Pace (M)</td>
</tr>
<tr class="alt">
<td>Sone 4</td>
<td>88-93%</td>
<td><b>160-170</b></td>
<td>Threshold Pace (T)</td>
</tr>
<tr class="alt">
<td>Sone 5</td>
<td>93-97%</td>
<td><b>170-176</b></td>
<td>Interval Pace (I)</td>
</tr>
</tbody></table>
</div>
<br />
Så. Hva kan vi bruke dette til? Først og fremst er det stor enighet om at trening i alle soner må til for å få en maksimal forbedring av de faktorene som bestemmer prestasjonen din - derunder den viktigste faktoren, som er hjerte-lunge-systemet sin kapasitet til å frakte oksygen til de arbeidende musklene (såkalt VO2<span style="font-size: x-small;">maks</span>).<br />
<br />
Det mest overraskende, er kanskje at toppidrettsutøvere (iflg. Olympiatoppen) trener ca. 80% av tiden i sone 1. Det er merkelig, og jeg lurer på om det gjelder for mosjonister som meg også. La oss si jeg trener 3 ganger i uka. På to uker skal altså bare én økt gjennomføres i høyere intensitet? Hm. I sone 1 lusker man bare rundt i såkalt pratetempo. Det er veldig kjedelig, siden jeg ikke har noen å prate med.<br />
<br />
<b>Lange motbakker</b><br />
Mine økter er som regel varierende. Men de aller fleste øktene om våren/sommeren/høsten inkluderer moderate til lange motbakker (f.eks. opp til Fossmarksetra eller Storafjellet, som typisk er 4-600 høydemeter og tar 30-45 minutter opp), der pulsen oppover ligger i sone 4, mens den nedover ligger i nedre halvdel av sone 2. Se på pulsen i denne økten opp Storafjellet (det er ikke så lett å se, men under 150-streken er pulsen i sone 2, sone 4 er markert med blått):<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://4.bp.blogspot.com/-Ps6Nv7B4Xos/UaekA73xBiI/AAAAAAAAAUA/d_UMtcyVMaY/s1600/puls_storafjellet.png" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-Ps6Nv7B4Xos/UaekA73xBiI/AAAAAAAAAUA/d_UMtcyVMaY/s1600/puls_storafjellet.png" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Opp Storafjellet (ca. 640 høydemeter). Snittpuls opp: 165 (sone 4), ned: 135 (sone 2).</td></tr>
</tbody></table>
<b>Sone 4</b><br />
Først de gode effektene av trening i sone 4: I denne sonen er målet å utvikle utholdenheten ved å tåle høyere og høyere intensitet over lengre og lengre perioder. I følge Daniel's Running Formula er effekten av trening i sone 4 også psykologisk. Man beveger seg på den anaerobe terskelen og venner seg til å tåle aktivitet i dette området. Man utvikler selvsagt også VO2<span style="font-size: xx-small;">maks</span> til en viss grad i denne sonen, men det er ikke det primære målet. Etter økter i denne sonen er restitusjon enda mer viktig enn etter trening på lavere intensitet.<br />
<br />
EDIT: Jeg ser at Marius Bakken f.eks. anbefaler mer sone 4 på bekostning av sone 5 - noe han visstnok plukket opp fra kenyanerne han trente med. Det jeg mangler er jo de tusenvis av timene på lavt nivå, som skal danne grunnlaget. Litt sent å tenke på det nå.<br />
<br />
Så det negative. En sone 4-økt på 40-45 minutter, er hardt for kroppen. Muskelceller brytes ned. Det tar en dag eller to å restituere seg, for, som min gode venn Ragnvald Reed sier, "trening er nedbrytning". Dagen etter en slik økt føles beina "døde". I sone 4 balanserer man hele tiden på "syregrensa", der kroppens aerobe kapasitet er i ferd med å sprenges og ikke klarer å fjerne avfallsstoffene fra de anaerobe prosessene. Den velkjente melkesyra vil gjøre musklene stive. Ikke bra. I sone 4 arbeider man i terskelfart, men i en slik fart over tid er det vanskelig å unngå opphopning av melkesyre. Derfor anbefaler litteraturen sone 5-trening i kontrollerte intervaller med tilstrekkelige pauser for å utvikle kroppens maksimale oksygenopptak. Sone 4 blir verken fugl eller fisk. <br />
<br />
<b>Komfortabelt hardt</b><br />
Uansett, etter litt lesning på dette området, tror jeg konklusjonen må være: Sone 4 er likevel herlig! Psykologisk er det den aller beste sonen å være i. Daniel beskriver den som "komfortabelt hardt". Det er en god beskrivelse. Psykologisk er det svært tilfredsstillende å tåle denne sonen 30-40 minutter. Men ikke hvis du ikke har grunnlag for det. Og grunnlaget, det legges i sone 1 og spesielt 2. I de lave sonene utvikler man hele systemet, stille og rolig. Hjertets evne til å pumpe blodet, økning av små blodårer i muskulaturen, økning i enzymer som frakter okysgen, økning av mitokondrier som omsetter oksygen til energi i musklene, styrking av muskelfibre og scener etc.<br />
<br />
Listen er visst ganske lang når det gjelder positive effekter av rolig trening. Og da snakker vi om rolig trening over lang tid. Med kontinuitet. Likevel føles en tøff sone 4-økt veldig mye mer macho enn lusking i sone 1 eller 2. Så begge deler må nok til.<br />
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: right; margin-left: 1em; text-align: right;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://4.bp.blogspot.com/-hP19vBJilUo/Uac7eHeC0tI/AAAAAAAAATE/Mg93onn0yPY/s1600/WP_000747.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="300" src="http://4.bp.blogspot.com/-hP19vBJilUo/Uac7eHeC0tI/AAAAAAAAATE/Mg93onn0yPY/s400/WP_000747.jpg" width="400" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">På toppen av Storafjellet, 641 m.o.h. Stanghelle langt der nede.</td></tr>
</tbody></table>
<br />
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://3.bp.blogspot.com/-es2ERHqkMZU/Uac7euXNntI/AAAAAAAAATM/IA9CJ7RXQYs/s1600/WP_000752.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="300" src="http://3.bp.blogspot.com/-es2ERHqkMZU/Uac7euXNntI/AAAAAAAAATM/IA9CJ7RXQYs/s400/WP_000752.jpg" width="400" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Turen opp på Storafjellet begynner på Hellestre.</td></tr>
</tbody></table>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: right; margin-left: 1em; text-align: right;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://4.bp.blogspot.com/-Y0YLCKhN5YE/Uac7f6Wo5EI/AAAAAAAAATk/5-RgjOwt5c4/s1600/WP_000756.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="300" src="http://4.bp.blogspot.com/-Y0YLCKhN5YE/Uac7f6Wo5EI/AAAAAAAAATk/5-RgjOwt5c4/s400/WP_000756.jpg" width="400" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Se det, nye terrengsko! Adidas Adizero XT 4.</td></tr>
</tbody></table>
<br />
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://3.bp.blogspot.com/-ldX0ruesQZE/Uac7gHf_InI/AAAAAAAAATg/1vpIewQni-k/s1600/WP_000757.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="300" src="http://3.bp.blogspot.com/-ldX0ruesQZE/Uac7gHf_InI/AAAAAAAAATg/1vpIewQni-k/s400/WP_000757.jpg" width="400" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Og hjemme igjen... Utsikt fra kontoret. Storafjellet midt på bildet.</td></tr>
</tbody></table>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<br />
<br />bjullhttp://www.blogger.com/profile/05005907476494151588noreply@blogger.com0Stanghelle, Norge60.5522416 5.736322900000004735.0302071 -35.572271099999995 86.0742761 47.044916900000004tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-49246700799190680112013-05-28T20:21:00.000+02:002013-05-28T21:22:44.499+02:00Meg og Metro. Min Windows 8-opplevelseDet ble et kortvarig forhold mellom meg og Metro. EDIT: Det heter Modern UI.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-hRW34EDlIsU/UaT73lNneTI/AAAAAAAAASk/I_5GEnYTVc4/s1600/metro.png" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="179" src="http://1.bp.blogspot.com/-hRW34EDlIsU/UaT73lNneTI/AAAAAAAAASk/I_5GEnYTVc4/s320/metro.png" width="320" /></a></div>
<br />
<br />
Dvs. Jeg har ennå Windows 8 på den nye PCen (<i>inntil videre</i>), men har customisert den til å oppføre seg som Windows 7 så langt som mulig, bl.a. annet booter til desktopen , med en god gammeldags Start-meny. Metro-startskjermen har jeg ingen planer om å bruke mer.<br />
<br />
Men det kunne vært annerledes! Jeg og Windows 8 kunne likt hverandre! Helt sant! Jeg har en Windows Phone og er veldig fornøyd. Så ingen fordommer her i gården. Jeg <i>ville</i> ha Windows 8 med Metro startskjermen i aktivt bruk. Jeg sa til meg selv da jeg bootet den nye bærbare PCen til bruk i familien: Dette skal gå fint. Gi det en grundig og god sjanse. Alt dere gjør til daglig er å lese litt e-post og surfe litt og kjøre noen få spesialprogrammer. Dette må da kunne gå an med apper fra Winows Store.<br />
<br />
Så jeg booter, får opp Metro startskjermen og går frisk i gang. Delikate greier, du!<br />
<br />
<b>E-post</b><br />
Første punkt: Jeg klikker på den gigantiske e-post-flisen for å bruke det mail-appen som kommer opp. Hm. Stopp. Jeg må ha en Microsoft-konto for å fortsette. Ok... det har jeg, men jeg har ingen planer om å integrere min personlige Microsoft-konto inn i familiens laptop.<br />
<br />
Greit. Dette skal gå fint. Jeg lager en ny Microsoft-konto på vegne av min kone, og bruker hennes nye hotmail-adresse som login. Hey! Mailprogrammet starter i fullscreen. Fint, jeg er i gang.<br />
<br />
Neste punkt er å gjøre det mulig å integrere de tre e-postadressene vi bruker for forlaget inn i dette programmet. Vi henter til daglig mail fra en POP-server og sender via bredbåndsleverandørens SMTP-server. Ikke noe heksekunst. Men dette er alvorlig: Hvis vi skal kunne bruke mail-appen i Windows 8, så er det et absolutt minstekrav å kunne motta mail fra POP-serveren og sende via SMTP-serveren, med våre eksisterende mailadresser som avsendere.<br />
<br />
Men det er ingen settings å se noe steds. Uansett, dette skal gå bra. Det er jo lekkert med en fullskjermsapp. Og google er min beste venn. Jeg må få opp noe som heter Charms-baren, eller eventuelt klikke WinKey + I. Det greier jeg. Herfra er det enkelt å legge til en ny konto.<br />
<br />
Så får jeg spørsmålet:<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-mLMTaNFd0Ic/UaTw8kyD4QI/AAAAAAAAASA/K0k9BE9_qKA/s1600/win81.png" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="215" src="http://1.bp.blogspot.com/-mLMTaNFd0Ic/UaTw8kyD4QI/AAAAAAAAASA/K0k9BE9_qKA/s400/win81.png" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<br />
Kjempetøft! Jeg fylles av en stor uventet glede. Microsoft har fått det til. Jeg forventer ikke at jeg skulle kunne importere alle de gamle mailene og kontaktene fra Thunderbird. Alt jeg krever er å kunne sette opp de eksisterende kontoene og bruke dem rett ut av boksen. Jeg klikker Koble til. Men ojda:<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://3.bp.blogspot.com/-aTpfUawv5c8/UaTxtCJXwrI/AAAAAAAAASQ/L-zIsM0OQnM/s1600/Win82.png" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="187" src="http://3.bp.blogspot.com/-aTpfUawv5c8/UaTxtCJXwrI/AAAAAAAAASQ/L-zIsM0OQnM/s400/Win82.png" width="400" /></a></div>
<br />
<br />
NEEEI!... det måtte jo være en hake. Det bare kunne ikke gå bra. Microsoft har valgt å tilby POP-støtte i den første dialogboksen, men de tar tilbake løftet i den neste. Herlig. Absolutt herlig.<br />
<br />
Men det finnes råd. Google er fremdeles min beste venn. Jeg kan gå inn på hotmail-kontoen til kona (i browseren) og legge til nye kontoer der. Med POP/SMTP. Greit. Jeg gjør det, og det funker. Jeg sender og mottar e-post fra de eksisterende kontoene våre.<br />
<br />
Jeg går tilbake til e-postprogrammet i Windows 8. Her er det fremdeles bare én konto. Ikke noe tegn til det oppsettet jeg gjorde i browseren. Så jeg skal altså fortelle min kone at når hun skal sende og lese e-post, da skal hun åpne browseren og logge seg inn på hotmail.com? Glem det så langt inn i h..... <br />
<br />
Noen dager senere... jeg åpner e-posten i Windows 8 og ser at det har dukket opp noen ekstra kontoer der. Men det er for sent. Dere mistet meg. Når ikke en så enkel greie funker rett ut av boksen for en som har helt greie PC-kunnskaper, da er det bare å glemme det.<br />
<br />
Enden på visa? Installere Thunderbird, kopiere den eksisterende profilen fra den forrige PCen, og vips så har vi alle de gamle kontaktene, de gamle mailene og alt er oppe å kjører på null komma svisj. Så mye for framskrittet her i verden. Metro? Kanskje på telefonen og nettbrettet. På PCen har man litt andre forventninger.bjullhttp://www.blogger.com/profile/05005907476494151588noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-27721125556438070632013-02-24T18:02:00.001+01:002013-07-02T18:37:32.927+02:00Lage energibar selv, level 1Jeg kjenner følelsen dessverre altfor godt. Jeg trener langrenn eller går et sjeldent renn. Den første halvtimen er jeg helt på topp. Den neste er helt grei. Men så skjer det noe. Etter halvannen time skjønner jeg at jeg har slurvet med energi-inntaket. Musklene blir stive, jeg begynner å fryse, kroppen føles tom. Hjernen sier: Bare legg deg ned, det er ingen som bryr seg. Heldigvis er treningen over omtrent på denne tiden. Men skirenn er sjelden over etter halvannen time. Det varer som regel to til tre eller fire timer. Da er det helt kritisk å sørge for å innta nok næring underveis, og det helst før man blir slapp og sulten og tørst.<br />
<br />
Men så er det det da, at jeg sjelden får ned noe av det som serveres på drikkestasjonene. Bolle? Joda, en bit i munnen, og den varer og varer, jeg tygger og tygger og må tilslutt presse den ned med store kvelningsfornemmelser. Banan? Tja, får kanskje ned en liten bit. Gel? Pføy. På tide å trene på dette også, finne ut hva som fungerer. Steg 1: Lage noen delikate energibarer selv.<br />
<br />
Jeg søkte litt på internett og endte opp med å modifisere en oppskrift fra <a href="http://siljaifarta.blogspot.no/2012/08/kaloribomba.html">denne bloggen</a>. Siden jeg i matlaging og oppussing (og dessverre i trening) sjelden har tålmodighet eller presisjon nok til å følge oppskrifter helt nøyaktig, slumset jeg sammen en del ingredienser vi hadde i huset, omtrent slik:<br />
<br />
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: right; margin-left: 1em; text-align: right;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://2.bp.blogspot.com/-sIai0RYpf78/USpFYxF3g7I/AAAAAAAAANc/YtXjAriU1XE/s1600/WP_000592.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="240" src="http://2.bp.blogspot.com/-sIai0RYpf78/USpFYxF3g7I/AAAAAAAAANc/YtXjAriU1XE/s1600/WP_000592.jpg" width="320" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bjørns energibar, ferdig avkjølt, klar til oppdeling.</td></tr>
</tbody></table>
<b>Bjørns energibar</b><br />
<br />
<i>"Våte" ingredienser:</i><br />
1/2 boks peanøttsmør<br />
1/2 boks honning<br />
En plate kokesjokolade<br />
Omtrent en desiliter rapsolje<br />
<br />
<i>Tørre ingredienser:</i><br />
Noen never puffet havre<br />
En pose tranebær<br />
En pose med tørkede bananskiver<br />
Noen never mandler<br />
Noen never kokosmasse<br />
Litt kanel<br />
<br />
Alt det tørre moste jeg i en kjøkkenmaskin, én ingrediens ad gangen (minus kanel, kokos og havrepuff). De "våte" ingrediensene hadde jeg i en kjele på plata til det hadde smeltet til en god gjørme. Så blandet jeg det tørre og det våte, og hadde i litt mer olje til massen ble temmelig klissete. Jeg prøvde å helle massen over i en langform med bakepapir, men den var for fast. Dermed spadde jeg den over i en form og klappet alt sammen til en slags flat firkant i formen.<br />
<br />
Jeg stekte hele greia i ovnen på ca. 150 grader en stund (ca 10 minutter, slik det står i den originale oppskriften), men syntes den fortjente litt lenger tid i ovnen, så jeg satt ned varmen til 100 grader og skrudde på varmluftsvifta i ovnen. Der ble den stående i 20 minutter til.<br />
<br />
Etter noen timers avkjøling nådde jeg level 1. Jeg skar hele "kaka" opp i biter (det gikk helt greit å skjære den opp, den var fast og fin) og puttet bitene i plastbokser som jeg delvis frøs ned og delvis plasserte i kjøleskapet. Smaken? God nok til å like bitene, men ikke god nok til å mumse den på lørdag kveld. Dvs., blir jeg desperat nok, så kommer det nok noen energibarer ut av kjøleskapet.<br />
<br />
Level 2? Det er å klare å ta til meg disse barene underveis i et renn eller et løp. Foreløbig har jeg kun hatt noen biter med på kortere treninger og tatt noen biter i ny og ne. Men ikke i full fart, og ikke i en økt som varer lenger enn en time. Så ildprøven gjenstår.bjullhttp://www.blogger.com/profile/05005907476494151588noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-9811128241993781402011-11-19T07:32:00.001+01:002013-07-02T18:40:08.650+02:00Kjære (e-)bokbransje<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://www.norli.no/wcsstore/ExtendedSitesCatalogAssetStore/images/catalog/nl/s160/MANUAL/7090029331127.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" src="http://www.norli.no/wcsstore/ExtendedSitesCatalogAssetStore/images/catalog/nl/s160/MANUAL/7090029331127.jpg" /></a></div>
<br />
Jeg mistenker at Norlis 1.april-spøk har lekket på nett når de i går kunne melde om salg av bøker på det fremtidsrettede formatet "magnetkort". Jeg skal ikke harselere stort med det. Bloggeren Anja Regine Schönhaug (<a href="https://twitter.com/#!/mariusgenser">@mariusgenser</a> på Twitter) <a href="http://feltnotater.org/2011/11/magnetkortmysteriet/">har tatt seg av den saken</a>.<br />
<br />
Men jeg har lenge tenkt at jeg skulle male et lite tablå for bokbransjen når det gjelder disse brysomme e-bøkene.<br />
<br />
Man kunne jo starte med <b>pris</b>, og når man vurderer pris på norske e-bøker, kunne man stille argumentet helt på hodet og regne ut <a href="http://gnf-blog.blogspot.com/2010/09/hva-koster-det-gi-ut-en-e-bok.html">hva det koster</a> å gi ut en e-bok. Det driter jeg i. Man kunne snakke om distribusjon, moms, formater, eierkonstellasjoner, kalkyler, forhandlinger, rettigheter og andre bransje-spesifikke momenter. Det bryr jeg meg også mindre om.<br />
<br />
Dette bryr jeg meg om:<br />
<br />
Jeg sitter en fredags kveld og leser Dag og Tid. Som alltid har de mange gode anmeldelser av nye norske bøker. Denne fredagen ser jeg at <b>Marit Tusvik</b> har kommet med en ny bok, <i><a href="http://oktober.no/nor/boeker/skjoennlitteratur/romaner_noveller/26_smaa_romaner">26 små romaner</a></i>. En kul tittel, tenker jeg. En god anmeldelse, forfatteren får Sjarmtrollprisen 2011 av anmelderen. Kunne jeg tenke meg å tilbringe resten av kvelden med denne boken? Og kanskje neste kveld?<br />
<br />
Tja. Jo. Joda.<br />
<br />
Jeg vil ihvertfall ikke strekke ut hånda og slå på Skavland. Neeei! Nei! Nei!<br />
<br />
Ok. for det første: Boken er <b>ikke tilgjengelig</b> digitalt. Ikke hos Norli, iallfall. Det finnes noen andre spesialbokhandlere på internett for salg av norske e-bøker, men jeg husker ikke adressene deres. På papir koster denne boken <b>359,-</b>. Jeg kunne jo reise til Bergen i morgen og kjøpe boken. Hahahahaha. Å nei. Ikke for den prisen.<br />
<br />
Anmeldelse lest, tanker tenkt, boken glemt. Jeg kjøper den ikke i pocket om noen måneder. I høyden blar jeg litt i den på biblioteket, hvis jeg tilfeldigvis ser den blant "nye bøker".<br />
<br />
<b>Slik vil jeg ha det. </b>Jeg skjønner at jeg må få meg et brett i tillegg til Kindle. Det kan jeg klare, hvis det er lite, hendig og ikke koster mer enn det billigste Kindle-brettet.<br />
<br />
Jeg vil lese Dag og Tid. Det er en god avis. Jeg vil logge meg på - greit å bruke kabel til PC, men helst ikke. Jeg vil søke på "26 små romaner", få den opp på skjermen og ha den på lesebrettet innen et par minutter. Kontoen min skal ikke være trukket mer enn pocket-pris. Altså <b>99,-</b> eller i høyden <b>129,-</b>. Nå hører jeg <b>Bjarne Buset</b> rope Umulig! Kannibalisme!<br />
<br />
Men hvor mange nye norske bøker har jeg egentlig kjøpt de siste ti årene? Jeg vet svaret: Én. Og det kun fordi jeg kjenner forfatteren, og jeg kjenner kun én forfatter. Vel, to, når jeg tenker etter.<br />
<br />
Det som er aller mest forstemmende med dagens situasjon er at vi er mange som gjerne vil kjøpe norske e-bøker! <b>Vi sier ja takk! Bring'em on!</b> Med riktige(re) betingelser ville vi bruke maaange fredager på ny norsk litteratur, fremfor Skavland eller andre tullegreier. Vi ville kjøpt færre bøker hos Amazon. Kan det være så vanskelig for den norske bokpransjen å ta i mot pengene mine?<br />
<div>
<br /></div>
Men bokbransjen sier unisont: <b>NEI.</b> Kjøping av bøker skal skje på bransjens premisser. Take it or leave it. Dessverre blir det "leave it" for meg og mange andre. <b>Synd, veldig synd.</b><br />
<br />
Og PS. Jeg har kjøpt meg Kindle og lest tre bøker allerede. Det var jo en rimelig behagelig opplevelse. Men det er verdt et nytt innlegg.<br />
<br />
<b>RETTELSE. </b>Jeg har faktisk kjøpt to nye norske bøker de siste ti årene. Den ene var den glimrende <i>Nekronauten</i> av Lajla Rolstad. Den andre <i>Smarte trekk</i> av Hallgeir Opedal, en bok jeg jo selv har anmeldt på denne bloggen.bjullhttp://www.blogger.com/profile/05005907476494151588noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-46239509858036622022011-09-24T18:16:00.000+02:002013-07-02T18:40:31.394+02:00Smarte trekk. En usmart bok om Magnus Carlsen<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://www.kagge.no/bilder/produkt/mSmarte%20trekkRGB.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="http://www.kagge.no/bilder/produkt/mSmarte%20trekkRGB.jpg" width="213" /></a></div>
Det irriterer meg at jeg betalte 369,- for denne boken. Det var bortkastede penger. Jeg kommer fra en sommer der jeg i tur og orden har lest glimrende bøker i samme sjanger: <a href="http://www.amazon.com/Endgame-Fischers-Remarkable-Americas-Brightest/dp/0307463907/ref=sr_1_2?s=books&ie=UTF8&qid=1316865873&sr=1-2"><i>Endgame</i></a>, biografien om Bobby Fischer, <a href="http://www.amazon.com/Into-Thin-Air-Personal-Disaster/dp/0385494785/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1316865908&sr=1-1"><i>Into Thin Air</i></a> av Jon Krakauer og ikke minst <a href="http://www.amazon.com/Born-Run-Superathletes-Greatest-Vintage/dp/0307279189/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1316865940&sr=1-1"><i>Born to Run</i></a> av Chris McDougall. <a href="http://www.kagge.no/index.cfm?tmpl=produkt&prodid=987943"><i>Smarte trekk</i></a> falt fullstendig igjennom i det selskapet.<br />
<br />
Men den hadde ikke behøvd det! Dette kunne vært gull!<br />
<br />
Her er et glimrende utgangspunkt: <b>Kagge forlag</b> lar en journalist følge Magnus Carlsen, klodens beste sjakkspiller, på nær hold gjennom et helt år. De gir journalisten tilgang til pappa Henrik Carlsen, manager Espen Agdestein - journalisten får VIP-adgang til alle de største turneringene, han får tilgang til alle toppfolkene i sjakkmiljøet, han omgås mange av toppspillerne i verden. Ikke minst får han (en slags) tilgang til Magnus selv.<br />
<br />
Men hvem sender Kagge forlag ut på dette oppdraget? Jo. <i>En som, i følge ham selv, overhodet ikke har greie på sjakk.</i> "Det kan jo være bra det," sier <b>Judith Polgar</b>, verdens beste kvinnelige sjakkspiller. "Så kan du lage en bro mellom din egen verden og sjakkverdenen." Bro meg her og der. Det var ikke særlig lurt, det kan vi helt trygt konstatere etter å ha lest boken.<br />
<br />
Kagge forlag sender Dagbladet-journalist, <b>Hallgeir Opedal</b>, ut på dette oppdraget. Hvorfor ham? Det er to grunner til det: Han heter Hallgeir Opedal, og han jobber for Dagbladet. Opedal har visst ry på seg for å være en god portrett-skribent, men det vet jeg ikke noe om, siden jeg har tatt i Dagbladet med ildtang de siste 20 årene. At han kan skrive fiffige portretter over en dobbeltside i Dagbladet kvalifiserer ham dessverre ikke for dette oppdraget, men Kagge forlag satser som vanlig på den berømmelige trynefaktoren. Synd.<br />
<br />
Man kan jo anta at de sendte Opedal ut på dette oppdraget i håp om at han som en lur liten nisse kunne snike seg "bakveien" i Magnus Carlsens sinn, slik han muligens gjør på portrettobjektene i Dagbladet. Men kunne tenke seg at en slik nisse fikk de sentrale aktørene i sjakkmiljøet til å åpne seg for ham, nettopp fordi den ufarlige intervjunissen ikke er en del av miljøet. Men selv dette "fortrinnet" skusler Opedal vekk. Da blir det ikke mye igjen å skrive om. Opedal overværer for eksempel diskusjonen mellom John Nunn og Ljubomir Ljubovic under <b>Amber-turneringen</b>, der de skulle kåre dagens beste parti:<br />
<br />
<i>Diskusjonen gikk høylytt, anført av Ljubojevic. Jeg hadde ingenting å bidra med, absolutt ingenting. Jeg skjønte knapt hva de snakket om, og etter å ha lyttet til dem i 20 minutter, forlot jeg rommet (s. 300).</i><br />
<br />
Er dette ment å være morsomt? Jeg synes det er på grensen til patetisk. Dette skal vi altså høre fra forfatteen av en bok om verdens beste sjakkspiller! Tenk hva en litt mer kunnskapsrik forfatter kunne fått ut av ett års fotfølging av Magnus Carlsen, med fri tilgang til nærmest hvem som helst på bakrommene i sjakkmiljøet! Jeg orker ikke tenke den tanken helt ut, for den sjansen får vi antagelig ikke igjen. Opedal fikk den og skuslet den vekk på vegne av sjakkinteresserte over hele verden. Det vil si, man kan kanskje ikke klandre ham, han har gjort sitt beste. Det er Kagge forlag som burde kjent sin besøkelsestid bedre og sendt ut noen som kunne fått mer ut av denne muligheten.<br />
<br />
Så kan man spørre om forfatteren har kommet sitt portrettobjekt inn på livet i løpet av ett år. Svaret er at han eller ikke her har fått noe særlig ut av materialet sitt. Gang på gang i boka hører vi om en Magnus Carlsen som ikke vil stille opp til en samtale, Magnus som forsvinner rett inn på hotellrommet etter et parti, Magnus som ikke svarer på meldinger og som ikke sier noe uoppfordret til journalisten. Slikt blir det ikke en god bok av, i høyden kunne Opedal kokt sammen et portrettintervju for Dagbladet, hvis bildet hadde fylt nesten hele dobbeltsiden.<br />
<br />
Vi får strengt tatt ikke vite noe om Magnus Carlsen enn det som har vært kjent fra før. Noen i pressen har selvsagt kokt noen suppeposjoner på noen få spikre, f.eks. <a href="http://www.nettavisen.no/sjakk/article3231422.ece">dette at Kasparov skal ha blitt rasende</a> da Magnus ga ham sparken som trener. Men Kasparov er en ganske tydelig figur i media, vi kjenner ham godt nok til å skjønne at han ble sint. Dette var ingen nyhet, iallfall. Nyheten vill vært om Kasparov tok det helt kult og ønsket Magnus lykke til videre.<br />
<br />
En annen episode vi etterhvert kjenner godt, er de berømmelige 40 lynsjakkpartiene Magnus spilte på hotellrommet med <b>Nakamura</b> natten etter lynsjakk-VM i Moskva. Opedal gjenforteller dette, men bringer intet nytt. På nettet kan man finne flere <a href="http://main.uschess.org/content/view/10889/611/">morsomme detaljer fra denne affæren</a> fra førstehåndsvitnet Macauley Peterson, men de utelates av Opedal, enten fordi han ikke har funnet dem, eller fordi han ikke har fått Magnus Carlsen til å fortelle dem. Ett eksempel er at Opedal fremhever Kramnik som et formidabelt hatobjekt for Magnus, noe som sikkert har et visst grunnlag i virkeligheten. Rivaliseringen mellom Magnus og Kramnik er helt tydelig. Men på vei opp til hotellrommet i den nevnte hurtigsjakkaffæren med Nakamura, traff de tilfeldigvis Kramnik og inviterte ham med. Han mumlet noe om at de var gale som gadd dette og takket nei. Dette og mye annet hadde det jo vært interessant å høre fra Magnus selv. Tenk om Kagge iallfall hadde gitt dette oppdraget til noen som visste hva de skulle spørre om!<br />
<br />
I tillegg treffer Opedal Nakamura selv og prøver å få ham i tale om denne private hurtigssjakk-affæren, der forøvrig Magnus vant 25-15. Men igjen mislykkes Opedal. Nakamura ignorerer ham og sier intet av verdi, annet enn noen vage unnskyldninger om at resultatet kunne blitt et helt annet under andre omstendigheter, med publikum og dommer etc.<br />
<br />
Men Opedal får hele 318 sider ut av dette! Hvordan? Jo, mellom alle "morsomheter" om at han heller ikke denne gangen fikk Magnus i tale etter å ha ventet i timesvis, bringer han frem utallige overfladiske opplysninger og trivialiteter fra sjakkhistorien, antagelig ment for dem som f.eks. ikke klarer å google Bobby Fischer. For googling, det kan Opedal. Han kan søke på YouTube, han kan lese nyheter på chessbase.com, og han viser ved flere anledninger at han kan <i>klippe ut </i>forumsamtaler på <a href="http://sjakk.origo.no/">sjakk.origo.no</a> og <i>lime</i> de inn i manuset sitt. Jeg er ikke veldig imponert.<br />
<br />
Så kan man si på vegne av <b>Kagge forlag</b> at denne kritikken min helt bommer på målet, for boken er ikke skrevet for oss som har fulgt Magnus Carlsen en stund, og som har elementære sjakkunskaper. Den er skrevet for de som ikke har noen forhåndskunnskaper om sjakk, og som kanskje knapt har hørt om Carlsen. I så fall er det kun én ting å si: <b>Boken kunne vært så fantastisk mye bedre</b>. Også <i>Born to Run</i>, <i>Into Thin Air</i> og <i>Endgame</i> er skrevet for uinvidde, henholdsvis i langdistanseløping, fjellklatring og sjakk, men på en mye bedre måte. Fellesnevneren er at de er skrevet med enorm innsikt i bakgrunnsmaterialet, slik at bøkene fremstår som overflødighetshorn, og likevel skrevet så enkelt, smart og underholdene at stoffet virker friskt og overraskende på alle typer lesere. <i>Smarte trekk</i> feiler på alle plan. Skrevet for uinvidde av en uinvidd som ikke ble invidd underveis. Fail.<br />
<br />
Personlig lærte jeg iallfall én ting om Magnus Carlsen i løpet av denne boken: At han virker enda mer lat og ustrukturert enn jeg fryktet. Greit, han har kommet seg helt til topps på sin egen lystbetonte, late og ustrukturerte måte, en gedigen prestasjon, men ingen skal påstå at en viss systematisk trening hadde skadet ham fremover. Det virker som om ingen rundt ham tør å si det til ham heller. I et større perspektiv er det egentlig nå karrieren hans begynner, og vi (fanboys and girls) gleder oss enormt!Unknownnoreply@blogger.com8tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-65806296129873945952011-03-02T18:06:00.000+01:002011-03-13T20:10:14.178+01:00Mellerunden 2011<a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="http://2.bp.blogspot.com/-Z7YVzwxkjic/TXe4V7rt5II/AAAAAAAAAEo/ySv9ff2J_aE/s1600/hyttetur3.JPG"><img style="float:left; margin:0 10px 10px 0;cursor:pointer; cursor:hand;width: 320px; height: 240px;" src="http://2.bp.blogspot.com/-Z7YVzwxkjic/TXe4V7rt5II/AAAAAAAAAEo/ySv9ff2J_aE/s320/hyttetur3.JPG" border="0" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5582132950086837378" /></a>Sist søndag (27/2-11) fikk jeg dekket behovet mitt for å slite meg gjennom 44 kilometer på ski så fort jeg kan. Her er en liten rapport fra <a href="http://idrett.speaker.no/Organisation.asp?WCI=wiKlubbKassaNews&WCU=657927&CatId=50275">Mellerunden 2011</a>.<br /><div><br /></div><div>Det har seg slik at jeg har hatt pappapermisjon i to måneder (jan/feb), og hva gjør pappa da? Trener. Jeg har trent tilsammen 25 timer fordelt på 22 økter, i følge treningsdagboken. De fleste øktene har vært på ski, noen få har vært styrketrening på min <a href="http://bjull.blogspot.com/2011/02/bra-sterk.html">custom Bråsterk-maskin</a>. Jeg stilte altså, til meg å være, forholdsvis bra trent. Men skjebnen ville ha det til at denne helga i Valdres, da deltok jeg på en svært trivelig hyttetur i Grøslia med mine gode venner Geir, Njål, Kyrre, Bengt, Per, Håvard og Finn. Jeg ankom hytta fredag ettermiddag og var sugen på en skitur med én gang. Jeg hastet ut uten mat i kroppen og gikk den fine 18 km lange runden rundt Skardåsen. Det samme gjorde jeg lørdag, men da i litt mer bedagelig tempo.</div><div><br /></div><a href="http://4.bp.blogspot.com/-LKO_yj6dkuA/TW_3B78rfvI/AAAAAAAAAEY/KN1GKZ40qMA/s1600/mellerunden_kart.jpg"></a><div>Resultat: sliten. Jeg skulle jo hvile meg opp et overskudd før løpet! Søndag gikk starten. Jeg stilte meg midt i startfeltet med ca 20 meter frem til startstreken. Starten gikk i svak oppoverbakke. Det er helt sant: Jeg var skikkelig kjørt FØR jeg nådde startstreken. Så ventet 5 km oppoverbakke, der jeg kun gikk i kø og forbannet mitt eget overmot (hvorfor skal jeg plage meg slik?), før det løsnet litt de neste fem kilometrene ned til Grøslia, der heia-hytte-gjengen sto og hytte-heiet.</div><div><br /></div><div>Heldigvis og takk og pris hadde jeg fått med min gode venn Ragnvald Reed fra Milsluker'n på dette rennet, og han forsynte meg med et par meget gode Atomic-ski. De glei bra og de satt i motene. Derfor fikk jeg en rimelig enkel reise på de flate partiene frem til 20 km. Jeg ble tatt igjen av nr. 151, Fredrik Sandnes, en fyr i klassen 40-44 som gikk stabilt og fint på skiene. Heng på han! tenkte jeg, og det gjorde jeg. Jeg staket litt fra ham innimellom, men han dro meg fint over fjellet. Vi havnet i en gruppe som gikk litt for rolig, og etterhvert, over løypas høyeste punkt på 25 km, sprengte vi gruppen og holdt mer eller mindre følge videre.</div><div><br /></div><a href="http://4.bp.blogspot.com/-LKO_yj6dkuA/TW_3B78rfvI/AAAAAAAAAEY/KN1GKZ40qMA/s1600/mellerunden_kart.jpg"><img src="http://4.bp.blogspot.com/-LKO_yj6dkuA/TW_3B78rfvI/AAAAAAAAAEY/KN1GKZ40qMA/s320/mellerunden_kart.jpg" border="0" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5579950075979464434" style="float: right; margin-top: 0px; margin-right: 0px; margin-bottom: 10px; margin-left: 10px; cursor: pointer; width: 262px; height: 320px; " /></a><div>Men opp mot 36 km sleit jeg. Jeg gikk nesten tom. Se høydeprofilen på kartet. Oppe på flatene seilte nr. 151 i fra, og kroppen min sa: Legg deg ned. Ikke gå videre. Men jeg gikk videre, fikk meg et glass styrkedrikk på drikkestasjonen der oppe, og staket ham faktisk i kapp på vei mot mål. Jeg følte meg så pigg på slutten at jeg råstaket forbi ham og sprang opp en liten fiskebeinsmote. Men akk. Krampe i begge lårene som takk for det. Han dro fra meg de siste metrene likevel og slo meg med fem sekunder. Men takk for følge, Fredrik! Jeg kom inn på 3.05, og neste år skal jeg bryte 3-timersgrensen, garantert! De beste gikk forøvrig på ca. 2.30.</div><div><br /></div><div>Her er forøvrig <a href="http://idrett.speaker.no/Downloads/22432/docs/melleres2011.PDF">resultatene</a>. Legg merke til at jeg fikk 1/3-delspremie i klassen min, et gavekort på 150,- hos GSport. Ikke verst. Jeg som aldri har fått noe premie før. Min hytteturkamerat Kyrre Bakka kom forøvrig i mål 20 minutter bak meg på 3.25, og det er høyst respektabelt for en tannlege og trebarnsfar. Imponerende er det også at min gode venn Ragnvald Reed vant M45-49 på en dårlig dag, mens broren hans, Lars, vant M40-44. Begge gikk under 2.30. De er noen hardhauser.</div>Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-28495681975996634742011-02-07T18:03:00.000+01:002013-05-30T21:14:09.975+02:00Rom i New York<a href="http://2.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TVFHpF3id2I/AAAAAAAAAEQ/kvCq-_574dM/s1600/hopper.jpg" onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}"></a> <br />
<div>
<br /></div>
Jeg innrømmer sporenstreks at jeg ikke har lest nok av <b>Frode Grytten</b>. Det jeg leste for lenge siden ga meg ikke nok til å føre ham opp blant favorittforfatterne mine. Men kanskje var jeg ikke klar for Grytten da. Nå har jeg lest novellesamlingen <i>Rom ved havet, rom i byen </i>og blitt mer vennlig innstilt. Frode Grytten <i>har</i> noe. Noe uknuselig; en stemme, en særegen livsanskuelse, kall det hva du vil. <br />
<div>
<br /></div>
<div>
Novellen "<b>Rom i New York</b>" er god. Jeg skal for moro skyld sirkle inn én setning der jeg mener vi <i>har </i>Grytten, en setning som representerer kvintessensen av hans novellekunst. Og selvsagt må jeg hente ut én setning fra den samme novellen, en setning som er skikkelig irriterende.</div>
<div>
<br /></div>
<span class="Apple-style-span" style="-webkit-text-decorations-in-effect: underline; color: #0000ee;"><img alt="" border="0" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5571312985309345634" src="http://2.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TVFHpF3id2I/AAAAAAAAAEQ/kvCq-_574dM/s320/hopper.jpg" style="cursor: pointer; float: right; height: 286px; margin: 0px 0px 10px 10px; width: 320px;" /></span> <br />
<div>
<b>Først et sammendrag.</b> En mann og en kvinne. Barnløse i New York. Hun vil ha barn, han er fjern. De er på et kritisk punkt i samlivet. De krangler, han gidder ikke ta konfrontasjonen og forlater leiligheten. Hun blir lei seg. Så hører hun plutselig at det har skjedd noe nede på gaten, en ulykke. Vi tror naturligvis det er <i>han</i> som er forulykket, men så banal er ikke Grytten. Hun stormer ut og ser at det er en nabogutt som er påkjørt. Gutten kjøres på sykehuset, foreldrene følger etterhvert med. Kvinnen tilbyr seg å passe lillebroren til den forulykkede gutten så lenge. Fra denne leiligheten ser hun inn i sin egen leilighet. De ringer fra sykehuset. Gutten er død.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Hun ringer hjem og snakker med mannan. Det er midt på natten. Hun er preget av hendelsen og vil gi samlivet en ny sjanse. Hun vil at han skal kle av henne når hun kommer hjem og hviske i øret hennes "det byrjer". Han vil kun vite hvor hun er og hva som er skjedd. Kort sagt, pappaen til gutten kommer hjem, hun drar hjem til sin egen leilighet der mannen venter. Han sover. Han våkner og har glemt løftet. Han vil kun vite hvor hun har vært, om hun har truffet en annen. Hun orker ikke noe konfrontasjon, svarer ikke. De legger seg, han sovner og det siste hun tenker er at de skal gå fra hverandre når de står opp morgenen etter. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Dette var et kort og svært urettferdig sammendrag. Novellen er full av små detaljer som ikke kan gjengis her. Men les novellen selv! La året i år være det året du leser én novelle av Frode Grytten, denne er verdt det.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<b>Novellen</b> som sjanger er en slags ikke-sjanger der kun den begrensede lengden synes å være et gyldig sjanger-kriterium. Vi snakker tross alt ikke om en roman. Vi snakker om en tekst av begrenset lengde, der den narrative konsentrasjonen er større enn i en roman. Novellen kretser gjerne om et kritisk punkt i et menneskes liv, sjekk for eksempel <i>Dubliners</i> av James Joyce. En god novelle er uhyre konsentrert, den tillater ikke romanens innfall og avstikkere. Det er på dette punktet Grytten har utviklet sin kunst på en mesterlig måte. Novellene i <i>Rom ved havet, rom i byen</i> er strukturert rundt hvert sitt maleri av <a href="http://en.wikipedia.org/wiki/Edward_Hopper">Edward Hopper</a>, og kanskje er det derfor de er så konsentrerte. </div>
<div>
<br /></div>
<span class="Apple-style-span" style="-webkit-text-decorations-in-effect: underline; color: #0000ee;"></span><br />
<div>
Uansett, "Rom i New York" har en særdeles sterk narrativ kjerne. Grytten har skåret helt inn i det innerste av et samliv mellom en kvinne og en mann. Alt annet er helt uvesentlig i denne novellen. Selv denne guttens død er kun en rekvisitt i dette dramaet. Vi er på et kritisk punkt i samlivet. Kvinnen ønsker barn, hun føler at årene går fra henne. Hun er drevet til randen av denne erkjennelsen. Ikke på dramatisk vis, men på et hverdagslig, stille vis. Hun lager bare små scener, men det irriterer mannen. Han, for lengst forbi forholdets første faser av forelskelse og oppvartning, lever i en emosjonell døsighet der kvinnen er redusert til en triviell bestanddel i et uspennende liv, talende illustrert i åpningsscenen, der han, halv elleve på kvelden, sitter fordypet i <i>avisen</i>. Avisen er jo mannens ting. Hans mentale skjulested. Ingen forstyrrer ham der. Hun slår noen toner på pianoet for å irritere ham. Hun vil ha kontak! Hun vil ha oppmerksomhet! Hun vil bli elsket! </div>
<div>
<br /></div>
<div>
En full analyse bærer for langt, jeg kjenner at jeg minst kunne skrevet en hovedfagsoppgave om denne novellen. Men jeg lovte å sirkle inn én god og én dårlig setning i "Rom i New York".</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<b>Her er den gode setningen:</b></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<i>Kva er det for noko pjatt?</i></div>
<div>
<br /></div>
<div>
Isolert er det ingenting ved denne setningen. Jeg må få lov til å sette den i sammenhengen. Kvinnen er kommet hjem, mannen husker ikke det han skulle gjøre, nemlig kle henne naken og hviske i øret hennes "det byrjer". Hun har altså i løpet av nattens hendelser hatt sitt epifaniske øyeblikk, hun har kommet dypt i seg selv til en erkjennelse av at hun vil gi samlivet en ny sjanse, at hun vil elske denne mannen og leve med ham, uansett. Hun har rett og slett gitt ham sitt liv og sin kjærlighet. Det er ikke lite. Hun er preget av guttens død, av at hun en liten stund har opplevd morsrollen (hun passet jo lillebroren), hun har stått og sett inn i sin egen leilighet, og inn i sitt eget liv. Det er en fantastisk erkjennelse hun har kommet til, full av ømhet og ydmykhet.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Hun kommer hjem. Han har glemt alt dette. Han er på typisk mannsvis kun opptatt av hvor hun har vært og hva som er skjedd. Men hun føler at hun ikke klarer å fortelle om det som har skjedd. Det er en slags slutt, tenker hun, hvis hun forteller om dette. Men hun vil ha en start! Det er en slags siste skjebnetest: Hun sier implisitt til mannen, "ta i mot min kjærlighet, uten betingelser, slik jeg gir deg min." </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Men mannen svikter. Han maser og maser om hvor hun har vært:</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<i>- Så kvar har du vore? Det kan ikkje vere så vanskelig å svare på eit så enkelt spørsmål.</i></div>
<div>
<i>- Eg orkar ikkje snakke om det no, Ray.</i></div>
<div>
<i><b>- Kva er det for noko pjatt?</b></i></div>
<div>
<i>- Det er bare slik det er.</i></div>
<div>
<br /></div>
<div>
Han gir seg ikke! Hun har gitt ham alt hun har, sitt liv og sin kjærlighet, og han svarer: "Kva er det for noko pjatt"? Frode Grytten har gitt oss en universell formel for interaksjonen mellom mann og kvinne. Hun øm og symbolsk, han ufølsom og konkret. Hun full av håp om at i morgen, i morgen skal alt bli bra, i morgen skal vi begynne på nytt og stryke ut alt som har vært, det er dette håpet... og han, begravet i avisen, i ufølsomhet, i mistenksomhet, sjausi. Hun på et altomfattende, skjebnessvangert plan, han på et konkret, materialistisk plan. "Hva er det for noko pjatt?" Mesterlig. Et (ødelagt) samliv tatt på kornet.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg liker denne novellen, den er virkelig god. Den er god, for det er jo ikke så ensidig som jeg vil ha det til i analysen over. Mannen er kanskje ufølsom inntil det stupide, men det er nok bare min analysen min som fremstiller det så ensidig. For Frode Grytten er sober. Han tar ikke stilling. Han forklarer ikke noe. Han fremstiller kun det såre og melankolske slik det fremstår på maleriene til Edward Hopper. Ingen overdreven metafysikk her, akkurat. Kun livet lagt ut fremfor øynene våre.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
For skulle ikke mannen ha all grunn til å spørre hvor hun har vært? Hva som har skjedd? Han var jo bekymret! Hun ringte ikke hjem før klokken tre på natten! Kan da ikke være så j*** vanskelig å svare på et så enkelt spørsmål? Må kvinnen lade situasjonen med hele skjebnen og legge hele livet sitt inn i denne natten og det som skjer? Kan man ikke bare snakke rett ut og svare enkelt til hverandre? Hvor har du vært? Det er et enkelt spørsmål, men hun orker ikke svare, for hun legger noe mer og større i dette enn han. Novellens synsvinkel er hennes, men novellens forfatter tar ikke stilling. Dette er Frode Grytten på sitt aller beste.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<b>Her er den dårlige setningen:</b></div>
<div>
<b><br /></b></div>
<div>
<i>Han bare gikk ut [i gaten], som om han ville bli påkjørt.</i></div>
<div>
<i><br /></i></div>
<div>
Dette sier kvinnen som kjørte på gutten, til den kvinnelige hovedpersonen, som driver førstehjelp. Igjen ikke noe dårlig setning i seg selv. Men heng med, så setter vi den i sammenhengen. Man må jo, spesielt når man har med en så finslepen novellekunstner som Frode Grytten å gjøre, forvente at enhver setning i en novelle er med på å bygge opp under novellens narrative struktur. Hvis en setning ikke har noen spesiell plass i novelle, kan den like gjerne strykes. Dette er ikke virkeligheten, det er <i>litteratur</i>. Vi må forvente at en forfatter beregner nøye hvilke setninger som gir mening i en novelle, og hva han kan utelate.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Første gang jeg leste setningsleddet "som om han ville bli påkjørt", ble jeg litt stolt. Dette er en signifikant setning, tenkte jeg, en nøkkelsetning. Jeg har da ikke hovedfag i litteraturvitenskap for ingenting! Jeg <i>kan</i> jo lese og tolke! Og denne setningen, den fortalte meg at denne gutten som ble påkjørt, en ti-elleve år gammel gutt, han <i>ville</i> kanskje bli påkjørt! Kanskje han bevisst, eller ubevisst, gikk ut i veien foran bilen! Tenk det! Det ville være en gedigen nøkkel i novellen. En gutt som ønsker å bli påkjørt! Hvordan har denne gutten det inni seg hvis han faktisk ønsker å bli påkjørt? Hvordan har han det hjemme? Vet foreldrene om dette? Bryr de seg om ham?</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Vi står altså overfor en setning som skaper sterke konnotasjoner. Den legger, hvis man leser novellen nøye og har full tillit til forfatteren, tunge mentale føringer for den videre lesningen. For jeg stoler jo på Frode Grytten! Jeg vet han ikke farer med fjas. Men vi får ikke vite noe særlig mer om denne gutten, eller om familien hans, av den enkle grunn at de bare er rekvisitter i en novelle som handler om en krise i samlivet mellom mannen og kvinnen. Selv om gutten dør, og det sikkert preger den kvinnelige hovedpersonen sterkt, så er det ikke gutten i seg selv det handler om. Han er en (død) statist!</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Da jeg hadde lest ferdig novellen for første gang, kjente jeg meg lurt. Dette "som om han ville bli påkjørt" kom ikke fra noe, og det ledet ikke til noe. Det pekte ikke på noe annet i novellen. Det var et sjokk å skjønne at Frode Grytten kun hadde ønsket å legge noen tilfeldige ord i munnen til kvinnen som kjørte på gutten, siden situasjonen tross alt krever det. Hun må jo si <i>noe. </i>Og hun kunne sagt nærmest hva som helst, bare ikke dette. For der ble vi lurt! Jeg gjetter på at Frode Grytten i sitt skrivekammer satt og tenkte: "En kvinne har kjørt på en gutt. Hun kommer bort til gutten og ser at en annen kvinne driver førstehjelp. Kvinnen i bilen må <i>si noe</i>. Hmmmm." Og så har den ellers stilsikre forfatteren rotet frem en forfatterteknisk underfundighet, en mystisk liten markør fra sin forfatterunderbevissthet, en setning det er svært lite sannsynlig at noen ville si i virkeligheten, men som man med stor sannsynlighet ville finne i en konstruert tekst, dvs. en skjønnlitterær tekst. Han overlader situasjonen uten å ville det, selv om han ellers er en mester i å si akkurat nok, eller kanskje litt for lite. <i>Han bare gikk rett ut, som om han ville bli påkjørt", </i>og så mener han faktisk ingenting med det! Det er en løsreven og vilkårlig opplysning! Det er oss innenfor den narrative rammen i denne fortellingen helt likegyldig om gutten ville eller ikke ville bli påkjørt!</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Så, kjære Frode Grytten. Når du nå vinker farvel til Samlaget, åpner vi døren på vid gap hos <a href="http://www.villanden.no/">Villanden forlag</a>. Du vil få de betingelsene du ønsker. Du skriver så godt! Og med vår kyndige konsulenthjelp vil du skrive enda bedre. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Nobelprisen neste!</div>
<div>
</div>
Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-8500134317379181502011-02-01T13:58:00.000+01:002011-02-03T15:56:22.390+01:00Brå-sterk<a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="http://2.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TUm7huXgnDI/AAAAAAAAAEI/3PiUXsmnbxw/s1600/01022011340.jpg"></a><span class="Apple-style-span" style="color: rgb(0, 0, 238); -webkit-text-decorations-in-effect: underline; "><img src="http://2.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TUm7huXgnDI/AAAAAAAAAEI/3PiUXsmnbxw/s320/01022011340.jpg" border="0" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5569188602277043250" style="float: left; margin-top: 0px; margin-right: 10px; margin-bottom: 10px; margin-left: 0px; cursor: pointer; width: 240px; height: 320px; " /></span>Uansett om min gode venn Ragnvald Reed, topp langrennsløper, teknikk- og smøreekspert fra Lommedalen, påstår at treningsmaskinen <a href="http://www.brasterk.no/">Brå-sterk</a> blir produsert i verna bedrift i Trøndelag, og uansett om den er ganske billig i innkjøp, så bygget jeg min egen Brå-sterk her en dag. Kun for moro skyld, og kun av materialer jeg hadde liggende. Dvs. jeg måtte kjøpe inn 4 møbelhjul fra Biltema.<br /><div style="text-align: left;"><br /></div><div style="text-align: left;">Samlet kostnad: 100,-. Tidsforbruk: 1t 15 min. Tilsvarende én normal treningsøkt, altså.</div><div style="text-align: left;"><br /></div><div style="text-align: left;">Det sies jo at vi langrennsamatører strengt tatt ikke trenger å trene spesielt på styrke, jfr. <a href="http://forum.birkebeiner.no/showthread.php?t=211">denne diskusjonen</a>. Dvs. det skader jo ikke, men det er vel først og fremst kondisjonen det skorter på i de turrennene vi går. Vi er ikke sprintere som trenger noe maksstyrke. Men som et supplement kan jeg ikke tenke meg at det er feil å trene litt spesifikk stake-styrke. Det er nettopp denne lille over-kapasiteten man trenger når man jobber seg gjennom kupert terreng. Det er godt å kjenne at arm-muskulaturen "svarer" når man staker seg over en liten kul, eller man jobber seg inn i en motbakke og vinner noen meter før man må ut i diagonal.</div><div style="text-align: left;"><br /></div><div style="text-align: left;">Og når det regner og er mørkt, og det står "trening" på planen, da er det koselig å gå bort i uthuset og kjøre en innendørs styrkeøkt på min hjemmelagde Brå-sterk.</div><div style="text-align: center;"><br /></div><div><b>For de spesielt interesserte</b>. Man trenger selvsagt et uthus, en kjeller eller en garasje med litt plass i lengden, ca 4 meter. I bredden holder det med 1 meter. Jeg hadde flaks og hadde omtrent alt jeg trengte liggende fra før:</div><div><ul><li>2 stk 2/4-bjelker, ca 3 meter lange (A), pluss en 30 cm bit ekstra (B) som sammenføyer bjelkene øverst, og danner en naturlig "krok" som hektes på holderen på veggen.</li><li>1 stk 2/4 bjelke på ca. 1 meter (C), og hvis man ikke har et uthus eller en garasje der stenderverket er åpent, så trenger man 2 stk 2/4-bjelker på ca 1 1/2 - 2 meter (D).</li></ul></div><div>Til trilleplata og selve tralla trenger man:</div><div><ul><li>1 stk gulv-sponplate (240 x 60) (E, H)</li><li>1 stk 6-toms planke som brukes som guide for hjulene (F)</li><li>4 møbelhjul uten styring, fås på Biltema</li><li>1 stk list som stopper trallen (G)</li></ul></div><div><a href="http://1.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TUm6KFpNaGI/AAAAAAAAAD4/X5Lb-9meqsM/s1600/braasterk.png"><img src="http://1.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TUm6KFpNaGI/AAAAAAAAAD4/X5Lb-9meqsM/s320/braasterk.png" border="0" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5569187096696809570" style="cursor: pointer; width: 320px; height: 153px; " /></a> <a href="http://1.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TUm6Kaz0MHI/AAAAAAAAAEA/Dm9KhuUZWpQ/s1600/braasterk2.png"><img src="http://1.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TUm6Kaz0MHI/AAAAAAAAAEA/Dm9KhuUZWpQ/s320/braasterk2.png" border="0" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5569187102378438770" style="cursor: pointer; width: 320px; height: 166px; " /></a><br /><div style="text-align: left;"><br /></div><div style="text-align: left;">I tillegg trenger man litt tau og noe å feste tauene i. Jeg brukte det jeg hadde, blått billig tau fra Clas Ohlson og noen lange tykke spikere. Men her kan man med fordel bruke andre typer tau, kanskje feste de i noen øyer med karabinkroker slik at man kan variere lengden enkelt, og til håndtakene kan man sikkert benytte korkgrepet fra ordentlige staver, jeg tror man får kjøpt slike løse.</div></div><div style="text-align: left;"><br /></div><div style="text-align: left;">Jeg har ingen justeringsmulighet på trilleplata i høyden, det er en svakhet. Jeg kunne satt på en 2/4-bjelke til, men siden jeg hekter trilleplata over bjelken med en annen bjelke, tar det så mye plass at en ny høyde ville blitt mye høyere eller mye lavere. Vinkelen på trilleplata er ca 25 grader (kan jeg ha målt og regnet riktig? Må dobbeltsjekke), og det føles tungt nok å dra seg til topps i denne vinkelen. Etter noen serier på 10 opptrekk er armene temmelig møre. Men det betyr vel at den virker.</div><div style="text-align: left;"><br /></div><div style="text-align: left;">Gulv-sponplata er delt på langs, da har man en flott 30 cm bred trilleplate som er glatt og hard. Hjulene går fint på den, men de gnisser litt borti guiden i midten, uten at det er noe problem. Guiden i midten er kune et 6-toms kledningsbord som hjulene på tralla såvidt går klar av. Tralla har jeg laget 80 cm lang, men det er for mye. Tror ikke man trenger lenger tralle enn 60 cm. Sett hjulene i hjørnene, ellers vipper tralla. Som "padding" har jeg en bit av en gammel treningsmatte. </div><div style="text-align: left;"><br /></div><div style="text-align: left;"><a href="http://3.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TUm1h3-ccuI/AAAAAAAAADg/-ukIKjUJhFQ/s1600/01022011347.jpg"><img hspace="10" src="http://3.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TUm1h3-ccuI/AAAAAAAAADg/-ukIKjUJhFQ/s200/01022011347.jpg" border="0" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5569182007786500834" style="cursor: pointer; width: 150px; height: 200px; " /></a><a href="http://2.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TUm1hrdEpRI/AAAAAAAAADY/RHdEpsv4a8M/s1600/01022011346.jpg"><img src="http://2.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TUm1hrdEpRI/AAAAAAAAADY/RHdEpsv4a8M/s200/01022011346.jpg" border="0" hspace="10" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5569182004425303314" style="cursor: pointer; width: 200px; height: 150px; " /></a><a href="http://4.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TUm1hA64zZI/AAAAAAAAADQ/wo8BN32iU94/s1600/01022011345.jpg"><img src="http://4.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TUm1hA64zZI/AAAAAAAAADQ/wo8BN32iU94/s200/01022011345.jpg" border="0" hspace="10" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5569181993007631762" style="cursor: pointer; width: 150px; height: 200px; " /></a><a href="http://3.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TUm1gnllhcI/AAAAAAAAADI/prbR7gr0WFA/s1600/01022011343.jpg"><img src="http://3.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TUm1gnllhcI/AAAAAAAAADI/prbR7gr0WFA/s200/01022011343.jpg" border="0" hspace="10" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5569181986207401410" style="cursor: pointer; width: 150px; height: 200px; " /></a></div><div style="text-align: left;"><br /></div>Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-47216670437163721442011-01-21T13:56:00.000+01:002011-01-21T21:01:43.541+01:00Larmen og vreden, to oversettelser<a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="http://1.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TTnkTZxg84I/AAAAAAAAACE/5XCWfi3s_rM/s1600/soundandfury.jpg"><img style="float:right; margin:0 0 10px 10px;cursor:pointer; cursor:hand;width: 134px; height: 200px;" src="http://1.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TTnkTZxg84I/AAAAAAAAACE/5XCWfi3s_rM/s200/soundandfury.jpg" border="0" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5564729836580172674" /></a>Her er et tilfeldig, men signifikant avsnitt fra <i>Larmen og vreden</i> (<i>The Sound and the Fury</i>, 1928) av William Faulkner:<span class="Apple-style-span"><span> </span></span><div><span class="Apple-style-span"><span><br /></span></span><div><span class="Apple-style-span"><span><i style="-webkit-border-horizontal-spacing: 2px; -webkit-border-vertical-spacing: 2px; ">"Yes, su</i></span></span><span class="Apple-style-span" style="-webkit-border-horizontal-spacing: 2px; -webkit-border-vertical-spacing: 2px; "><i>h!" Luster said. He took the reins and hit Queenie with the end of t</i></span><span class="Apple-style-span" style="-webkit-border-horizontal-spacing: 2px; -webkit-border-vertical-spacing: 2px; "><i>hem. "Git up! Git up, dar! Benjy, fer God's sake!"</i></span><div><span class="Apple-style-span" style="-webkit-border-horizontal-spacing: 2px; -webkit-border-vertical-spacing: 2px; "><span class="Apple-style-span"><i><span> Ben's voice roared and roared. Queenie moved again, her feet began to clop-clop steadily again, and at once Ben hushed. Luster looked quickly back over his shoulder, then he drove on. <a name="benjyseyes3" style="text-decoration: none; "></a>The broken flower drooped over Ben's fist and his eyes were empty and blue and serene again as cornice and facade flowed smoothly once more from left to right, post and tree, window and doorway and signboard each in its ordered place.</span> </i></span></span></div><div><span class="Apple-style-span" style="-webkit-border-horizontal-spacing: 2px; -webkit-border-vertical-spacing: 2px; "><span class="Apple-style-span"><br /></span></span></div><div>I <u>Helge Simonsens</u> oversettelse fra 1967:</div><div><br /></div><div><span class="Apple-style-span"><i>"Javisst!", sa Luster. Han tok tømmene og gav Queenie et rapp med dem. "Kjør i vei! Kjør i vei nå! Benjy, for Guds skyld!"</i></span></div><div><span class="Apple-style-span"><i> Benjy brølte og brølte. Queenie satte seg i bevegelse igjen, føttene hennes begynte å klapre jevnt og trutt igjen, og Ben ble øyeblikkelig stille. Luster kastet et kjapt blikk tilbake over skulderen, og så kjørte han videre. Den knekkede blomsten hang ut over Bens knyttneve og øynene hans var tomme og blå og uforstyrret igjen mens gesimser og fasader på ny fløt forbi i jevn strøm fra venstre til høyre; lyktestolpe og tre, vindu og dør, og butikkskilt, hver ting på sin bestemte plass.</i></span></div><div><br /></div><div>Og så i <u>Hans H. Skei</u> sin nyoversettelse fra 2004:</div><div><br /></div><div><div class="GBThreadMessageRow_Body_Content"><span class="Apple-style-span"><i>"Ja, sir!" sa Luster. Han tok tømmene og slo Queenie med enden av dem. "Sett i gang! Kom igjen nå! Benjy, for Guds skyld!"<br />Bens stemme brølte og brølte. Queenie flyttet igjen på seg, føttene hennes begynte igjen å klapre jevnt og trutt, og Ben tidde straks. Luster så seg fort tilbake over skulderen, så kjørte han videre. Den brukne blomsten hang slapt i Bens neve og øynene hans var igjen tomme og blå og avklarede, mens fasader og gesimser enda en gang fløt jevnt forbi dem, fra venstre mot høyre; stolpe og tre, vindu, dør og skilt, alt sammen på sin faste plass. </i></span></div></div><div><br /></div><div>En oversetter av et skjønnlitterært verk, spesielt et verk med så tydelig kunststil som <i>Larmen og vreden</i>, er jo i stor grad en gjendikter. Han skriver verket pånytt, med sitt eget språk. De to ytterpunktene som må forenes, er jo på den ene siden en teknisk korrekt gjengivelse av originalens betydning, mens på den andre siden skal originalens stil, temperatur og stemning gjengis på en like kunstnerisk måte i oversettelsen. </div><div><br /></div><div>Jeg har på følelsen av at de verkene man nyoversetter, gjerne blir mer teknisk korrekte, men at de taper seg i stil, temperatur og stemning. Dette gjelder iallfall <i>Forbrytelse og straff </i>og <i>Don Quixote, </i>to verk jeg kom på i farten. Og jeg mistenker at dette også gjelder oversettelsen av <i>Larmen og vreden</i>. La oss kvikt ta en titt:</div><div><br /></div><div><span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; -webkit-border-horizontal-spacing: 2px; -webkit-border-vertical-spacing: 2px; "><b>He took the reins and hit Queenie with the end of them.</b></span></div><div><span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; -webkit-border-horizontal-spacing: 2px; -webkit-border-vertical-spacing: 2px; "><br /></span></div><div>Simonsen: <span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; ">Han tok tømmene og gav Queenie et rapp med dem.</span></div><div>Skei: <span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; ">Han tok tømmene og slo Queenie med enden av dem.</span></div><div><span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; "><br /></span></div><div><span class="Apple-style-span"><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; ">Forskjellen er ikke stor, men akkurat stor nok til at min leseropplevelse av den ene blir forstyrret. Teknisk sett er jo Skei sin oversettelse riktigere, han slo til hesten med <i>enden</i> av tømmene, men på norsk blir det litt rart. Situasjonen er jo at Luster, nigger-tjeneren, skal sette hesten i bevegelse, og den mest naturlige språklige flyten gir Simonsen oss: Han tok tømmene og ga Queenie et rapp med dem. Enkelt og greit. Skei introduserer oss for det mer voldelige <i>slo</i> og når han i tillegg må spesifisere at man slår en hest med <i>enden</i> av tømmene, da blir jeg forstyrret. Man <i>slår</i> jo ikke en hest med tømmene, og man trenger ikke å spesifisere hvilken del av tømmene som treffer hesten, selv om Faulkner gjør det i originalen.</span></span></div><div><span class="Apple-style-span"><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; "><br /></span></span></div><div><span class="Apple-style-span"><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; ">Jo mer jeg tenker over det, jo latterligere blir det, egentlig: Jeg ser for meg en nigger som står og slår en hest med enden av tømmene. Skei gir oss en ganske umusikalsk oversettelse i dette tilfellet, må jeg si. Her er kun poenget å rappe til hesten med tømmene slik at den begynner å gå.</span></span></div><div><br /></div><div><span class="Apple-style-span"><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; -webkit-border-horizontal-spacing: 2px; -webkit-border-vertical-spacing: 2px; "><b>Queenie moved again.</b></span></span></span></div><div><br /></div><div><span class="Apple-style-span"><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; -webkit-border-horizontal-spacing: 2px; -webkit-border-vertical-spacing: 2px; "></span></span></span>Simonsen: <span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; ">Queenie satte seg i bevegelse igjen.</span></div><div><span class="Apple-style-span" style="-webkit-border-horizontal-spacing: 2px; -webkit-border-vertical-spacing: 2px; "><span class="Apple-style-span" style="-webkit-border-horizontal-spacing: 0px; -webkit-border-vertical-spacing: 0px; "><div style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; ">Skei: <span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; ">Queenie flyttet igjen på seg.</span></div><div style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; "><br /></span></div><div style="font-family: 'courier new'; font-size: small; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; ">Igjen en marginal forskjell. Men lest i farten høres det rart ut at hesten "igjen flyttet på seg". Det er akkurat den lille nyansen som gjør at oversettelsen ikke flyter. Men det er jo teknisk sett mer korrekt enn Simonsens hesten "satte seg i bevegelse igjen". Men i Simonsens tilfelle får vi en følelse av at hesten tidligere hadde stått stille, mens den nå er i bevegelse. At hesten igjen flyttet på seg, det kan bety at den er litt urolig, litt ubekvem, og at den nå igjen flytter litt på seg. </span></div><div><br /></div><div style="font-family: 'courier new'; font-size: small; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; -webkit-border-horizontal-spacing: 2px; -webkit-border-vertical-spacing: 2px; "><b>The broken flower drooped over Ben's fist...</b></span></span></div><div style="font-family: 'courier new'; font-size: small; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; -webkit-border-horizontal-spacing: 2px; -webkit-border-vertical-spacing: 2px; "><br /></span></span></div><div><span class="Apple-style-span" style="-webkit-border-horizontal-spacing: 2px; -webkit-border-vertical-spacing: 2px; "><span class="Apple-style-span" style="-webkit-border-horizontal-spacing: 0px; -webkit-border-vertical-spacing: 0px; "><div style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; ">Simonsen: <span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; ">Den knekkede blomsten hang ut over Bens knyttneve.</span></div><div><span class="Apple-style-span" style="-webkit-border-horizontal-spacing: 2px; -webkit-border-vertical-spacing: 2px; "><span class="Apple-style-span" style="-webkit-border-horizontal-spacing: 0px; -webkit-border-vertical-spacing: 0px; "><div style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; ">Skei: <span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; ">Den brukne blomsten hang slapt i Bens neve.</span></div><div style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; "><br /></span></div><div style="font-family: 'courier new'; font-size: small; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; ">Her har Skei svingt seg litt opp og gir oss en mye mer rytmisk setning, i tillegg til at han forbedrer det ubehjelpelige <i>knekkede </i>hos Simonsen. <i>Droop </i>betyr å bøye seg nedover, henge nedover, altså en bevegelse nedover. Hos Skei "henger blomsten slapt i Bens neve", hos Simonsen "henger blomsten utover Bens knyttneve." </span></div><div style="font-family: 'courier new'; font-size: small; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; "><br /></span></div><div style="font-family: 'courier new'; font-size: small; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; ">Det blir sikker litt smak og behag i dette tilfellet. Ser man bort fra dette "knekkede", foretrekker jeg nok Simonsen, hans bilde er mer pregnant: Knyttneven som holder en brukket blomst (tomsingen knuger blomsten, understreket av ordet <i>knyttneve</i>), blomsten som henger ut over knyttneven - kontra dette at kun blomsten henger slapt i Bens neve. Det blir litt for veikt. En blomst som er brukket er jo implisitt også blitt slapp, så jeg synes ikke Skei hadde trengt å legge til det. Men han vil gjerne ha med en betydning av <i>droop. </i>Men i dette tilfellet er Skei mer rytmisk, og det teller også. Jevnt race her.</span></div><div style="font-family: 'courier new'; font-size: small; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; "><i><br /></i></span></div><div style="font-family: 'courier new'; font-size: small; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; "><i><span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-style: normal; font-size: small; "><b><span class="Apple-style-span" style="-webkit-border-horizontal-spacing: 2px; -webkit-border-vertical-spacing: 2px; ">Ben's voice roared and roared</span>.</b></span></i></span></div><div style="font-family: 'courier new'; font-size: small; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; "><br /></span></div><div style="font-family: 'courier new'; font-size: small; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; ">Simonsen: <span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; ">Ben brølte og brølte.</span></span></div><div><div><span class="Apple-style-span" style="-webkit-border-horizontal-spacing: 2px; -webkit-border-vertical-spacing: 2px; "><span class="Apple-style-span" style="-webkit-border-horizontal-spacing: 0px; -webkit-border-vertical-spacing: 0px; "><div style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; ">Skei: <span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; ">Bens stemme brølte og brølte.</span></div><div style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; "><span class="Apple-style-span" style="font-family: 'courier new'; font-size: small; "><br /></span></div><div><span class="Apple-style-span"><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; ">Her er jeg litt usikker: Det er jo selvsagt helt teknisk korrekt å oversette med at Bens <i>stemme</i> brølte og brølte. Men er det et poeng i originalen? Det er iallfall helt sikkert at det høres helt galt ut på norsk! En stemme kan ikke brøle. En person kan brøle. Ben kan brøle. Men stemmen brøler ikke. En stemme kan være høy, kanskje brølende, men stemmen kan ikke brøle på norsk. Men er det et poeng likevel? Siden Ben er en tomsing, så er det liksom ikke han som brøler, det er stemmen hans? Jeg er i tvil her.</span></span></div><div><span class="Apple-style-span"><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; "><br /></span></span></div><div><span class="Apple-style-span"><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; "><b>Summa summarum</b></span></span></div><div><span class="Apple-style-span"><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; ">Enkelthvis er ikke disse forskjellene mellom oversettelsene særlig viktige. Men dette er bare ett avsnitt av en roman på 230 sider! Hva gjør Hans H. Skei med totalopplevelsen vår av Faulkners mesterlige verk? Jeg har (foreløbig) ikke lest Skei sin oversettelse i helhet, men jeg frykter det verste. Jeg frykter han har sitt på det akademisk tørre, at han litteraturteoretisk, språkteknisk og historisk kan argumentere for alle sine valg. Men blir <i>Larmen og vreden</i> anno 2004 bedre av den grunn?</span></span></div><div><span class="Apple-style-span"><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; "><br /></span></span></div><div><span class="Apple-style-span"><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; ">For meg betyr det mindre at setning for setning er teknisk korrekt oversatt. Det jeg vil, er å <i>oppleve</i> den samme dypereliggende kunstneriske anskuelsen som ligger under originalverket, så langt det lar seg gjøre. Og jeg frykter at Hans H. Skeis oversettelse forstyrrer Faulkners dype anskuelse på en slik måte at han reduserer verket unødig. Helge Simonsens oversettelse opplevde jeg iallfall som god, om enn med sine lyter. Men det gjenstår egentlig for meg å lese hele Skeis oversettelse. På den andre siden har jeg jo da allerede lest Simonsen, og er vant til den, så Skei har et handicap. Men hei! Det har han valgt selv! Det var <i>han</i> som bestemte seg for å nyoversette dette verket, altså må han tåle sammenlikningen med det tidligere oversatte verket. Ikke bare må han være jevnbyrdig med det, han må <i>overgå</i> Simonsen, ellers kunne han latt være.</span></span></div></span></span></div></div></span></span></div></span></span></div></span></span></div></div></div>Unknownnoreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-38075209674908382962010-11-07T11:01:00.000+01:002013-07-02T18:38:10.668+02:00Såta med påfølgende drøm<a href="http://4.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TNZ7hPfbw_I/AAAAAAAAAB4/KrsNvIoC3LU/s1600/06112010291.jpg" onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}"><img alt="" border="0" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5536748602922877938" src="http://4.bp.blogspot.com/_hBHHmiBWQ5c/TNZ7hPfbw_I/AAAAAAAAAB4/KrsNvIoC3LU/s320/06112010291.jpg" style="cursor: hand; cursor: pointer; float: right; height: 240px; margin: 0 0 10px 10px; width: 320px;" /></a>I går jogget jeg opp til Såta eller Såto eller hvordan det skrives og uttales på Vaksdal-mål. Lette ben, fin tur, snø på toppen. <br />
<div>
<br /></div>
<div>
I natt drømte jeg at jeg løp stafett, jeg skulle veksle med Harald Olsnes fra Vaksdal. Han dukket opp og ledet løpet. Jeg overtok en blå staffettpinne mellom de to blå strekene. Perfekt veksling. Etappen min var bare en lang oppoverbakke, men i motsetning til andre drømmer, der bena nesten ikke vil flytte seg, var bena lette i denne drømmen. Høye kneløft, jeg føyk oppover og så ingenting til konkurrentene bak. Hvilken herlig drøm! Jeg vekslet med nestemann, igjen perfekt veksling.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Men hvorfor kan ikke en drøm bestå av <i>kun </i>gode komponenter?</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Da jeg vekslet så jeg nemlig at han jeg vekslet med hadde nummer 16 på brystet. Jeg og Harald hadde nummer 13. Jeg tenkte: Filler'n, nå blir vi disket. I tillegg hadde jeg på meg et par gamle joggesko der lissa var løs på den ene skoen, så det var litt ubehagelig å løpe.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Var dette virkelig nødvendig? Kunne jeg ikke vekslet med nummer 13 og hatt på meg gode nye sko?</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Uansett var turen opp på Såta/Såto (638 m.o.h.) lett og nydelig en lørdags formiddag, og det var denne følelsen jeg dro med meg inn i drømmen.</div>
Unknownnoreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-83407720307012340492010-10-02T20:42:00.000+02:002013-07-02T18:38:33.894+02:00Døden. Akilles. Stoltzekleiven opp.<a href="http://stoltzen.no/bilder/2010/small//70241_2010_4.jpg" onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}"><img alt="" border="0" src="http://stoltzen.no/bilder/2010/small//70241_2010_4.jpg" style="cursor: hand; cursor: pointer; float: left; height: 300px; margin: 0 10px 10px 0; width: 200px;" /></a>Ja ja. Så nærmer døden seg. Den sniker seg inn gjennom hælen, i motsetning til hos Akilles, som jo ble skutt i hælen. Følgende har skjedd:<br />
<div>
<br /></div>
<div>
Et par uker før Stoltzekleiven (se forøvrig <a href="http://stoltzen.no/statistikk/stat.php?id=70241">min profil</a>) skulle jeg levere ungene i barnehagen. Men håndbrekket på bilen ble stående på, selv om jeg dro spaken av inne i bilen. Bare én ting å gjøre: jekke opp bilen, av med hjulet, kakke håndbrekkmekanismen på plass (en fjær som må løses ut), på med hjulet, jekke ned. Rekker jeg ennå 7.57-toget fra Stanghelle selv om jeg må innom barnehagen med to barn?</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Mulig! Seks minutter til toget går og jeg står på bygdas eneste lyskryss. Rødt. Ennå 4 minutter å kjøre. Fremme i barnehagen. Vi går ut av bilen når togbommen går ned. Jeg løper inn med ungene på slep, er inne i barnehagen når toget kommer. Jeg har ennå hundre meter til toget når konduktøren står og skal blåse i fløyta. JEG SPURTER! Og rekker det.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Og jeg betaler. Med vondt i akillesen. Men pytt, jeg bryr meg ikke. Jeg er vant til litt vondt i bena.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Men så kommer Stoltzen, jeg har trent ALTFOR lite den siste tiden. Faktisk ingenting. Men jeg skal kjøre én hard økt fire dager før løpet. Jeg løper rett inn i en bakke her i Fossmark, og pang! Der smeller det i akillessenen som har murret helt siden spurten til toget. NÅ har jeg en skikkelig skade. Jeg hadde ikke det før denne økten. Jeg ser mørkt på livet.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Hva betyr dette? Jo, at jeg nærmer meg 40. Akillesbetennelse er "en vanlig skade for overivrige 40-åringer", heter det. Jeg er ikke ung lenger! Buhu! Jeg som alltid har kunnet løpe så fort og langt jeg vil! Nå må jeg faktisk, urk, begynne å <i>varme opp</i>. Det gjør kun gamle folk. Jeg begynner å dø! </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Så, jeg gikk Stoltzen likevel, uten å få varmet opp skikkelig. Jeg var redd for å forverre akillesen. Men jeg gikk Stoltzen i år likevel. Og det gikk heller dårlig. 13.30 er ett minutt dårligere enn det jeg trodde jeg kunne klare.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Bare én ting å gjøre: Trene. Ringe en kamerat på Vaksdal, få ham til å få meg med litt mer jevnlig. Jeg har vilje som en pudding og kommer meg altfor sjelden ut. Hva gjør jeg f.eks. i kveld? Skriver et blogginnlegg om å trene. Drikker eplemost. Varmt og godt her inne. Leser BT. Fyller hodet med gode intensjoner, planer, ambisjoner, drømmer... hva drømmer jeg om? Vinter! Snø! Skispor! Langrenn!</div>
<div>
<br /></div>
Unknownnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6338529563766407186.post-9513976891981347892010-04-30T13:18:00.000+02:002010-04-30T13:54:43.711+02:00En rolig startEn rolig start på blogg-karrieren. <div><br /></div><div>Forholdsvis rolig start på trenings-året også. Jeg har kontruert meg en 40-årskrise (jeg er 38). Om to år skal jeg være med i Birkebeineren (på ski). Jeg har dermed laget en treningsplan for inneværende sesong, der jeg helt beskjedent har satt opp 1 økt i uka pluss lett styrketrening 2-3 ganger i uka. Klarer jeg det opplegget? Med baby nr. 3 på gang til sommeren? Vi får se. Men uten en plan er jeg helt fortapt.</div><div><br /></div><div>Vi snakker da om motbakke-gåing/jogging (vi bor jo under et fjell, så mulighetene er der utenfor døren, ingen unnskyldning), kajakk, sykkel og langrenn. Noe særlig løpe-langkjøring blir det ikke fordi knærne mine er skrøpelige. Brusken er nesten borte.</div><div><br /></div><div>I februar 2011 skal jeg gå <a href="http://idrett.speaker.no/Organisation.asp?WCI=wiKlubbKassaNews&WCU=657927&CatId=50275">Mellerunden </a>i Valdres. Det er seedingrenn til Birken. Men seedingrenn må gåes samme år som Birken, så rennet neste år blir kun en test på hvordan jeg ligger an.</div><div><br /></div><div>Vi står altså overfor en mellomsesong for min del. Mellom nesten ingen trening og en god del trening - altså moderat trening i år. Jeg kan ikke sikte for høyt, ikke på grunn av fysikk, for grunnlaget er bra, men livssituasjonen med jobb/pendling, forlagsdrift på fritiden og to, snart tre små barn som jo må tilgodeses med litt oppmerksomhet, stakkars.</div><div><br /></div><div>Første mål er et lokalt motbakkeløp her i bygda. Det kommer litt tidlig i forhold til formtoppen (ha ha, hvilken topp?), og deretter kjører jeg på mot <a href="http://stoltzen.no/">Stoltzekleiven opp</a> i september. Jeg har deltatt to ganger tidligere på tidene 13.12 og 12.51, så målet i år er under 12.30. </div><div><br /></div>Unknownnoreply@blogger.com0