Tid for tull og takk

Noen tullemål må man jo ha i tillegg til det seriøse målet om å bli et bedre menneske. For året 2014 gjelder følgende:

• Løpe Stoltzen under 11 minutter (pers: 11.16).
• Løpe Bergsdalen opp på under 22 minutter (pers: 22.16). OPPNÅDD.
• Ta 100 armhevninger (pers: 40).
• Være med i Besseggenløpet. Ingen tidskrav. (nei, Iron Maiden samme helg)

Så takk for i år. 2013 var det året der jeg faktisk trente litt mer systematisk enn på lenge. Spesielt våren og sommeren var bra. Det gjelder å ha en slags metode for å komme seg ut. Og en periode på sommeren fulgte jeg følgende opplegg:

Annenhver kveld lesetid og løpetid. Lesetid er de kveldene jeg måtte lese for ungene før de la seg. Da ble det gjerne for sent å komme seg ut etterpå. Men annenhver kveld hadde jeg vedtatt løpetid. Så da kunne pappa si: Farvel, so long! Og dermed ble det mange fine kveldsøkter i juni og juli. Men etter Stoltzen opp i oktober ble det sjukdom og mørketid og total treningskollaps. 

2013 ble også det året der jeg for alvor skjønte at jeg kunne løpe alle motbakker. Jeg husker jeg så den sterke og rørende dokumentaren om avdøde Jon Tvedt, Det året det var så bratt, der man viste bilder av Jon Tvedt i fint driv under Ulriken Opp, der fortellerstemmen lakonisk sier:

  Som den eineste løpa han opp bratthenget. Dei andre må ned i gange.

Jon Tvedt. Løper hele Skåla opp 2007.

Så klipper man over til Kristen Skjeldal som nærmest krabber oppover. Det samme skjer senere i programmet, der man klipper fra en lett og ledig løpende Jon Tvedt over til en gående og pesende Kristen Skjeldal under Fanaråken opp. Så viser man noen fantastiske bilder av en løpende Jon selv i de bratteste delene av Skåla opp. Det var ekstremt inspirerende.

Bjørn "løper" Stoltzen 2013.

Så da jeg tok fatt på motbakkene i år, da tenkte jeg kun én ting: "Løp hele veien". Jeg hadde ingen tidsmål, kun ett eneste mål om å holde løpefrekvens på beina. Uansett om det av og til går litt saktere enn gangfart. Bare hold beina i gang. Belastningen på muskulaturen for hvert skritt blir mye mindre enn når man tar de lange høye stegene. Om man tåler løpesteg i motbakkene, vinner man mye i lengden. Men det krever litt ekstra mentalt. Som Jon Tvedt sa:

Det er veldig fort gjort å bli for snill med seg sjøl. Man må rett og slett jobbe mentalt med seg sjøl og prøve å ikke sovne hen.

Så da tar vi fatt på 2014 med friskt mot. Får jeg meg et par skiturer i vinter, blir jeg iallfall en superlykkelig mann. Jeg skal dessuten ikke kjøpe flere løpesko. Nå holder det. 2013 ble forresten også det året jeg debuterte som skribent i bladet Kondis. Takk til redaktøren for tilliten. Håper jeg kan bidra mer, og håper det ikke kommer for mange sinte leserbrev til redaksjonen.