I går jogget jeg opp til Såta eller Såto eller hvordan det skrives og uttales på Vaksdal-mål. Lette ben, fin tur, snø på toppen.
I natt drømte jeg at jeg løp stafett, jeg skulle veksle med Harald Olsnes fra Vaksdal. Han dukket opp og ledet løpet. Jeg overtok en blå staffettpinne mellom de to blå strekene. Perfekt veksling. Etappen min var bare en lang oppoverbakke, men i motsetning til andre drømmer, der bena nesten ikke vil flytte seg, var bena lette i denne drømmen. Høye kneløft, jeg føyk oppover og så ingenting til konkurrentene bak. Hvilken herlig drøm! Jeg vekslet med nestemann, igjen perfekt veksling.
Men hvorfor kan ikke en drøm bestå av kun gode komponenter?
Da jeg vekslet så jeg nemlig at han jeg vekslet med hadde nummer 16 på brystet. Jeg og Harald hadde nummer 13. Jeg tenkte: Filler'n, nå blir vi disket. I tillegg hadde jeg på meg et par gamle joggesko der lissa var løs på den ene skoen, så det var litt ubehagelig å løpe.
Var dette virkelig nødvendig? Kunne jeg ikke vekslet med nummer 13 og hatt på meg gode nye sko?
Uansett var turen opp på Såta/Såto (638 m.o.h.) lett og nydelig en lørdags formiddag, og det var denne følelsen jeg dro med meg inn i drømmen.
Nei, en drøm består aldri kun av gode komponenter. Vi drømmer for å bearbeide. Vi trenger ikke bearbeide utelukkende gode opplevelser. Drømmen prøver alltid å si oss NOE.
SvarSlettJa du har vel rett i det, Kristin. Men bare én gang, da. Å få oppleve noe helt rent og godt i en drøm, uten noe friksjon.
SvarSlett