Novellen "Rom i New York" er god. Jeg skal for moro skyld sirkle inn én setning der jeg mener vi har Grytten, en setning som representerer kvintessensen av hans novellekunst. Og selvsagt må jeg hente ut én setning fra den samme novellen, en setning som er skikkelig irriterende.
Først et sammendrag. En mann og en kvinne. Barnløse i New York. Hun vil ha barn, han er fjern. De er på et kritisk punkt i samlivet. De krangler, han gidder ikke ta konfrontasjonen og forlater leiligheten. Hun blir lei seg. Så hører hun plutselig at det har skjedd noe nede på gaten, en ulykke. Vi tror naturligvis det er han som er forulykket, men så banal er ikke Grytten. Hun stormer ut og ser at det er en nabogutt som er påkjørt. Gutten kjøres på sykehuset, foreldrene følger etterhvert med. Kvinnen tilbyr seg å passe lillebroren til den forulykkede gutten så lenge. Fra denne leiligheten ser hun inn i sin egen leilighet. De ringer fra sykehuset. Gutten er død.
Hun ringer hjem og snakker med mannan. Det er midt på natten. Hun er preget av hendelsen og vil gi samlivet en ny sjanse. Hun vil at han skal kle av henne når hun kommer hjem og hviske i øret hennes "det byrjer". Han vil kun vite hvor hun er og hva som er skjedd. Kort sagt, pappaen til gutten kommer hjem, hun drar hjem til sin egen leilighet der mannen venter. Han sover. Han våkner og har glemt løftet. Han vil kun vite hvor hun har vært, om hun har truffet en annen. Hun orker ikke noe konfrontasjon, svarer ikke. De legger seg, han sovner og det siste hun tenker er at de skal gå fra hverandre når de står opp morgenen etter.
Dette var et kort og svært urettferdig sammendrag. Novellen er full av små detaljer som ikke kan gjengis her. Men les novellen selv! La året i år være det året du leser én novelle av Frode Grytten, denne er verdt det.
Novellen som sjanger er en slags ikke-sjanger der kun den begrensede lengden synes å være et gyldig sjanger-kriterium. Vi snakker tross alt ikke om en roman. Vi snakker om en tekst av begrenset lengde, der den narrative konsentrasjonen er større enn i en roman. Novellen kretser gjerne om et kritisk punkt i et menneskes liv, sjekk for eksempel Dubliners av James Joyce. En god novelle er uhyre konsentrert, den tillater ikke romanens innfall og avstikkere. Det er på dette punktet Grytten har utviklet sin kunst på en mesterlig måte. Novellene i Rom ved havet, rom i byen er strukturert rundt hvert sitt maleri av Edward Hopper, og kanskje er det derfor de er så konsentrerte.
Uansett, "Rom i New York" har en særdeles sterk narrativ kjerne. Grytten har skåret helt inn i det innerste av et samliv mellom en kvinne og en mann. Alt annet er helt uvesentlig i denne novellen. Selv denne guttens død er kun en rekvisitt i dette dramaet. Vi er på et kritisk punkt i samlivet. Kvinnen ønsker barn, hun føler at årene går fra henne. Hun er drevet til randen av denne erkjennelsen. Ikke på dramatisk vis, men på et hverdagslig, stille vis. Hun lager bare små scener, men det irriterer mannen. Han, for lengst forbi forholdets første faser av forelskelse og oppvartning, lever i en emosjonell døsighet der kvinnen er redusert til en triviell bestanddel i et uspennende liv, talende illustrert i åpningsscenen, der han, halv elleve på kvelden, sitter fordypet i avisen. Avisen er jo mannens ting. Hans mentale skjulested. Ingen forstyrrer ham der. Hun slår noen toner på pianoet for å irritere ham. Hun vil ha kontak! Hun vil ha oppmerksomhet! Hun vil bli elsket!
En full analyse bærer for langt, jeg kjenner at jeg minst kunne skrevet en hovedfagsoppgave om denne novellen. Men jeg lovte å sirkle inn én god og én dårlig setning i "Rom i New York".
Her er den gode setningen:
Kva er det for noko pjatt?
Isolert er det ingenting ved denne setningen. Jeg må få lov til å sette den i sammenhengen. Kvinnen er kommet hjem, mannen husker ikke det han skulle gjøre, nemlig kle henne naken og hviske i øret hennes "det byrjer". Hun har altså i løpet av nattens hendelser hatt sitt epifaniske øyeblikk, hun har kommet dypt i seg selv til en erkjennelse av at hun vil gi samlivet en ny sjanse, at hun vil elske denne mannen og leve med ham, uansett. Hun har rett og slett gitt ham sitt liv og sin kjærlighet. Det er ikke lite. Hun er preget av guttens død, av at hun en liten stund har opplevd morsrollen (hun passet jo lillebroren), hun har stått og sett inn i sin egen leilighet, og inn i sitt eget liv. Det er en fantastisk erkjennelse hun har kommet til, full av ømhet og ydmykhet.
Hun kommer hjem. Han har glemt alt dette. Han er på typisk mannsvis kun opptatt av hvor hun har vært og hva som er skjedd. Men hun føler at hun ikke klarer å fortelle om det som har skjedd. Det er en slags slutt, tenker hun, hvis hun forteller om dette. Men hun vil ha en start! Det er en slags siste skjebnetest: Hun sier implisitt til mannen, "ta i mot min kjærlighet, uten betingelser, slik jeg gir deg min."
Men mannen svikter. Han maser og maser om hvor hun har vært:
- Så kvar har du vore? Det kan ikkje vere så vanskelig å svare på eit så enkelt spørsmål.
- Eg orkar ikkje snakke om det no, Ray.
- Kva er det for noko pjatt?
- Det er bare slik det er.
Han gir seg ikke! Hun har gitt ham alt hun har, sitt liv og sin kjærlighet, og han svarer: "Kva er det for noko pjatt"? Frode Grytten har gitt oss en universell formel for interaksjonen mellom mann og kvinne. Hun øm og symbolsk, han ufølsom og konkret. Hun full av håp om at i morgen, i morgen skal alt bli bra, i morgen skal vi begynne på nytt og stryke ut alt som har vært, det er dette håpet... og han, begravet i avisen, i ufølsomhet, i mistenksomhet, sjausi. Hun på et altomfattende, skjebnessvangert plan, han på et konkret, materialistisk plan. "Hva er det for noko pjatt?" Mesterlig. Et (ødelagt) samliv tatt på kornet.
Jeg liker denne novellen, den er virkelig god. Den er god, for det er jo ikke så ensidig som jeg vil ha det til i analysen over. Mannen er kanskje ufølsom inntil det stupide, men det er nok bare min analysen min som fremstiller det så ensidig. For Frode Grytten er sober. Han tar ikke stilling. Han forklarer ikke noe. Han fremstiller kun det såre og melankolske slik det fremstår på maleriene til Edward Hopper. Ingen overdreven metafysikk her, akkurat. Kun livet lagt ut fremfor øynene våre.
For skulle ikke mannen ha all grunn til å spørre hvor hun har vært? Hva som har skjedd? Han var jo bekymret! Hun ringte ikke hjem før klokken tre på natten! Kan da ikke være så j*** vanskelig å svare på et så enkelt spørsmål? Må kvinnen lade situasjonen med hele skjebnen og legge hele livet sitt inn i denne natten og det som skjer? Kan man ikke bare snakke rett ut og svare enkelt til hverandre? Hvor har du vært? Det er et enkelt spørsmål, men hun orker ikke svare, for hun legger noe mer og større i dette enn han. Novellens synsvinkel er hennes, men novellens forfatter tar ikke stilling. Dette er Frode Grytten på sitt aller beste.
Her er den dårlige setningen:
Han bare gikk ut [i gaten], som om han ville bli påkjørt.
Dette sier kvinnen som kjørte på gutten, til den kvinnelige hovedpersonen, som driver førstehjelp. Igjen ikke noe dårlig setning i seg selv. Men heng med, så setter vi den i sammenhengen. Man må jo, spesielt når man har med en så finslepen novellekunstner som Frode Grytten å gjøre, forvente at enhver setning i en novelle er med på å bygge opp under novellens narrative struktur. Hvis en setning ikke har noen spesiell plass i novelle, kan den like gjerne strykes. Dette er ikke virkeligheten, det er litteratur. Vi må forvente at en forfatter beregner nøye hvilke setninger som gir mening i en novelle, og hva han kan utelate.
Første gang jeg leste setningsleddet "som om han ville bli påkjørt", ble jeg litt stolt. Dette er en signifikant setning, tenkte jeg, en nøkkelsetning. Jeg har da ikke hovedfag i litteraturvitenskap for ingenting! Jeg kan jo lese og tolke! Og denne setningen, den fortalte meg at denne gutten som ble påkjørt, en ti-elleve år gammel gutt, han ville kanskje bli påkjørt! Kanskje han bevisst, eller ubevisst, gikk ut i veien foran bilen! Tenk det! Det ville være en gedigen nøkkel i novellen. En gutt som ønsker å bli påkjørt! Hvordan har denne gutten det inni seg hvis han faktisk ønsker å bli påkjørt? Hvordan har han det hjemme? Vet foreldrene om dette? Bryr de seg om ham?
Vi står altså overfor en setning som skaper sterke konnotasjoner. Den legger, hvis man leser novellen nøye og har full tillit til forfatteren, tunge mentale føringer for den videre lesningen. For jeg stoler jo på Frode Grytten! Jeg vet han ikke farer med fjas. Men vi får ikke vite noe særlig mer om denne gutten, eller om familien hans, av den enkle grunn at de bare er rekvisitter i en novelle som handler om en krise i samlivet mellom mannen og kvinnen. Selv om gutten dør, og det sikkert preger den kvinnelige hovedpersonen sterkt, så er det ikke gutten i seg selv det handler om. Han er en (død) statist!
Da jeg hadde lest ferdig novellen for første gang, kjente jeg meg lurt. Dette "som om han ville bli påkjørt" kom ikke fra noe, og det ledet ikke til noe. Det pekte ikke på noe annet i novellen. Det var et sjokk å skjønne at Frode Grytten kun hadde ønsket å legge noen tilfeldige ord i munnen til kvinnen som kjørte på gutten, siden situasjonen tross alt krever det. Hun må jo si noe. Og hun kunne sagt nærmest hva som helst, bare ikke dette. For der ble vi lurt! Jeg gjetter på at Frode Grytten i sitt skrivekammer satt og tenkte: "En kvinne har kjørt på en gutt. Hun kommer bort til gutten og ser at en annen kvinne driver førstehjelp. Kvinnen i bilen må si noe. Hmmmm." Og så har den ellers stilsikre forfatteren rotet frem en forfatterteknisk underfundighet, en mystisk liten markør fra sin forfatterunderbevissthet, en setning det er svært lite sannsynlig at noen ville si i virkeligheten, men som man med stor sannsynlighet ville finne i en konstruert tekst, dvs. en skjønnlitterær tekst. Han overlader situasjonen uten å ville det, selv om han ellers er en mester i å si akkurat nok, eller kanskje litt for lite. Han bare gikk rett ut, som om han ville bli påkjørt", og så mener han faktisk ingenting med det! Det er en løsreven og vilkårlig opplysning! Det er oss innenfor den narrative rammen i denne fortellingen helt likegyldig om gutten ville eller ikke ville bli påkjørt!
Så, kjære Frode Grytten. Når du nå vinker farvel til Samlaget, åpner vi døren på vid gap hos Villanden forlag. Du vil få de betingelsene du ønsker. Du skriver så godt! Og med vår kyndige konsulenthjelp vil du skrive enda bedre.
Nobelprisen neste!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar