lørdag 8. juni 2019

17. mai-tale 2019

Ja, jeg holdt 17. mai-talen på Stanghelle i år. Fordi jeg ville, og fordi jeg hadde et budskap. Jeg strakk sjangeren langt. Men jeg ville holde akkurat denne talen, og ikke en tilpasset tale om de vanlige emnene. Det føltes godt å ha gjort det.

Talen bygger hovedsakelig på 3 bøker:


Her er talen. Den åpnet med 3 spørsmål til publikum. Hva tror de om verdens tilstand? Jeg ba de rekke opp hånden på det alternativet de trodde var riktig. Ikke overraskende. Omtrent alle trodde A var svaret. Test deg selv. Fasiten kommer litt ut i talen. Men bare av tittelen på bøkene bør du allerede nå få full score... 


Spørsmålene

Andel av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom har de siste 20 årene:
  1. Blitt nesten doblet
  2. Forblitt omtrent den samme
  3. Blitt nesten halvert

Det finnes omtrent 2 milliarder barn mellom 0 og 15 år på jorda i dag. Hvor mange skal det finnes i år 2100, i følge FNs prognoser?
  1. 4 milliarder
  2. 3 milliarder
  3. 2 milliarder

Hvor mange av dagens 1-åringer over hele verden har fått minst én vaksine?
  1. 30%
  2. 60%
  3. 90%


Talen

I mange år reiste den svenske legen og forskeren Hans Rosling rundt i verden og stilte liknende spørsmål om hva folk tror om utviklingen på jorda - om helse, velferd, fattigdom, kriminalitet og så videre. Og folk svarte galt. Over hele verden. I alle samfunnslag. Alle gjorde det like dårlig.

Hvis du ga sjimpanser mulighet til å svare, ville de på ren slump scoret 33%. Vi  mennesker gjør det systematisk dårligere enn sjimpanser. Dessuten - de gale svarene til sjimpansene ville fordelt seg omtrent likt på alternativene. Men de menneskelige svarene trakk entydig i én retning:

Vi tror verden er verre enn den er - mer skremmende, mer dramatisk, mer voldelig, mer håpløs.

  • De siste 20 årene har andelen av befolkningen i ekstrem fattigdom blitt nesten halvert. Det er kanskje det viktigste utviklingstrekket i vår generasjon.
  • I år 2100 viser prognosene til FN at det finnes like mange barn under 15 år som i dag. Det betyr at på sikt er befolkningsveksten under kontroll. De siste årene har veksten avtatt.
  • 90% av verdens ettåringer er i dag vaksinert mot minst én alvorlig sykdom. De aller fleste familier har altså tilgang til grunnleggende helsevesen.

På alle felt peker pilene riktig vei. Barnedødelighet, barnearbeid, underernæring, jenter med skolegang, tilgang til elektrisitet, tilgang til en ren vannkilde, prisen på solcellepaneler, tilgang til mobiltelefon og internett.

Verden er i endring til det bedre.

Hvorfor tror vi verden er verre enn den er? Det er lett å skylde på pressen. Pressen lever av elendighetsbeskrivelser. Men de selger bare det som tiltrekker oppmerksomheten vår. Hjernen er nemlig spesialutviklet over millioner av år for å reagere sterkest på trusler, dårlige nyheter og negative hendelser.

Hvis du var ute og gikk i Øst-Afrika for omtrent 2 millioner år siden, ville du truffet på de første menneskene. Vi var store, nakne aper, like betydningsløse som gorillaer eller giraffer eller ildfluer. Menneskeartene var midt i næringskjeden. Vi ble jaktet på av rovdyr. Vi utviklet instinkter som hjalp oss å overleve, i en verden som var uoversiktlig, truende og voldelig.

Nå nylig, for bare 70.000 år siden, skjedde en kognitiv revolusjon. Vi lærte å bruke språk. Vi lærte å sladre, samarbeide, lage imaginære størrelser, som en nasjon eller en gud. Vi dannet byer og imperier. Vi organiserte oss ved hjelp av myter, religion, rettssystemer, forretningsmodeller og ble verdens herskere. Vi fikk jordbruksrevolusjonen for 12.000 år siden. Den vitenskapelige revolusjonen for 500 år siden. Den industrielle revolusjonen for 200 år siden og ikke minst den digitale revolusjonen, nå nettopp.

Poenget er: Verden har endret seg ekstremt mye raskere enn hjernen vår.

For å overleve for to millioner år siden utviklet hjernen et frykt-senter som mottar faresignaler rett fra sanseorganene og skaper en fysiologisk reaksjon før du rekker å tenke. Det var nyttig når rovdyrene lurte, men ikke like nyttig i dag.

Hjernen reagerer nemlig også på symbolske trusler. Et sint ansikt frembringer den samme reaksjonen. Også belastede ord som krig, sult, drap, flystyrt. Hjernen er altså predisponert for å reagere på truende og negative impulser. Dårlige nyheter går rett i fletta. Og kritisk tenkning har dårlige kår når fryktsenteret er aktivert.

Dette kan kanskje forklare hvorfor vi tror verden er et verre sted enn den er. Hvorfor pressen selger så bra på elendighet. Vårt verdenssyn baserer seg på reaksjoner som er hardkodet i den primitive delen av hjernen vår.

Vi har ikke noe liknende mekanisme for gode nyheter.

Og når vi har dannet oss et verdensbilde, søker vi å bekrefte det. Det er et velkjent kognitivt bias. Hjernen trenger å ordne verden. Den må forenkle og ta snarveier fordi vår mentale kapasitet er begrenset.

Derfor deler vi for eksempel verden inn i “oss” og “dem”. “Den tredje verden” og “den utviklede verden”. U-land og I-land. Det er et mentalt bilde som overhodet ikke stemmer med virkeligheten. Likevel henger vi fast i denne oppfatningen, for det er så enkelt å forholde seg til.

Hvis man skal dele inn verden i en litt bedre modell, har vi en velstandsstige. Nederst er den fattigste milliarden, som lever fra hånd til munn. Øverst har vi den rikeste milliarden som har hus, lang utdannelse, de har jobb, elektriske artikler, bil og kan ta ferie.

Mellom disse to milliardene har vi 5 milliarder mennesker som fordeler seg mellom fattig og rik. I denne gruppen skjer det en enorm bevegelse mot bedre levestandard. Bare i India har 300 millioner mennesker blitt løftet ut av fattigdom de siste 20 årene.

Men straks man får det bedre, glemmer man gjerne hvordan man har hatt det. I 1970 dokumenterte en journalist livet i en indisk landsby. Han tok bilder av hytter med jordgulv, halvnakne barn og innbyggere med dårlig selvtillit. Kontrasten var sterk da han 30 år senere returnerte og fant betonghus med TVer og en moderne livsstil. Da han viste bildene til innbyggerne kjente de ikke igjen stedet. Dette kan ikke være her, sa de, for vi har aldri vært så fattige. Man glemmer fort.

I 1850 var Norge omtrent som Afghanistan i dag. Tenk hvilken utvikling vi har hatt i Norge! Og folk i Afghanistan i dag lever 20 år lenger enn i Norge i 1850. Så også blant de aller fattigste har livet blitt bedre. I dag er det ingen land i verden som har forventet levealder under 50 år.

Så nei - alt var ikke bedre før. Det var mye, mye verre - hvis man ser utviklingen i perspektiv.

For 200 år siden døde nesten annethvert barn. I dag er det ca. 4% barnedødelighet på verdensbasis. Men er det noe vits i å redde småbarn i den fattigste delen av befolkningen - som bare vokser opp og får enda flere fattige barn? Svaret er ja. Det som skjer når barnedødeligheten går ned, er ikke bare at flere overlever. Det betyr at familiene har fått tilgang til et helsevesen, til prevensjon, de har fått bedre sanitære forhold, de har mulighet til å sende jentene på skole, de får utdannelse - og da trenger de ikke å få mange barn.

Det er kun én faktor som statistisk påvirker hvor mange barn en kvinne får. Det er levestandard. Jo fattigere, jo flere barn. Å hjelpe de fattigste til et bedre liv - i tillegg til den moralske forpliktelsen vi har - er den beste medisinen mot befolkningsøkning. Paradoksalt nok. Det er det eneste som virker.

De siste femti årene har fødselsraten gått ned til bare 2,4 barn per kvinne. Det vil si at selv om befolkningen vil fortsette å øke, så vil den etterhvert også flate ut. Så til de som sier at befolkningsveksten ikke er til å stoppe: Jo, se på dataene. Den er under kontroll. Det vil ta litt tid, men den er under kontroll. Hvor ofte leser vi om det i nyhetene?

En verdig levestandard er noe alle på jorda kan oppleve.

Hvordan er det mulig? Hvis alle skulle leve som en gjennomsnittlig europeer, måtte vi hatt 3 jordkloder. Hvis alle skulle leve som en nord-amerikaner, måtte vi hatt 5 jordkloder med ressurser.

Kan virkelig den fattigste milliarden få et liv der de er selvhjulpne og deltar i den globale økonomien? Kan de fem milliardene i middelklassen løftes enda et steg opp på velstandsstigen? Vil ikke det kreve mer ressurser enn vi har til rådighet på jorda?

En dag kom en smed til keiser Tiberius i Romerriket og viste ham en middagstallerken. Den var laget av en ny type metall - skinnende, sølvfarget og veldig lett. Smeden hevdet han hadde utvunnet metallet av en spesiell type leire, med en formel bare han kjente til. Han håpet at keiseren skulle belønne ham, men keiser Tiberius skjønte faren med én gang. Han likte ikke tanken på et verdifullt metall som kunne utvinnes av leire, og som var enda mer sjeldent enn gull. Det ville gjøre alt gullet til keiseren verdiløst, så han henrettet smeden.

Det nye metallet var aluminium.

Dermed tok det nesten 2000 år før aluminium dukket opp igjen i historien. På 1800-tallet var aluminium fremdeles så sjeldent og vanskelig tilgjengelig, at det var regnet som det mest verdifulle metallet på jorda. Da Napoleon holdt banketter, fikk kun de aller mest fornemme gjestene spise av aluminiums-asjetter. Resten av gjestene måtte nøye seg med asjetter av gull.

Denne historien forteller oss noe viktig. Teknisk sett er aluminium det tredje mest forekommende grunnstoffet på jorda, etter oksygen og silisium. Men for å utvinne aluminium kreves en komplisert kjemisk prosess. På slutten av 1800-tallet fant man endelig ut at man kunne bruke elektrisitet i prosessen. Plutselig med hjelp av elektrolyse, hadde verden tilgang til en enorm mengde aluminium! Og denne historien er ikke unik. Ressurser som er knappe blir plutselig tilgjengelige gjennom teknologi og innovasjon. Sett i et teknologisk perspektiv, er det få ressurser det er knapphet på. De må bare gjøres tilgjengelige.

Fornybar energi for eksempel.

Solstrålingen som treffer jorda inneholder 5000 ganger mer energi enn vi bruker årlig. Bare solstrålingen som treffer Sahara kan dekke 40% av jordens totale energibehov. Det bygges nå gigantiske solcelleparker over hele verden. Utviklingen er voldsom. Hver gang kapasiteten dobles, faller prisen med 20% på solcellepaneler. Jeg leste nettopp om Martha-Lise og Rune Langeland på Stamnes som dekket taket med solcellepaneler. Så fremtiden er kommet til bygda! Vi er bare i startfasen av en ekstrem utvikling der vi utnytter ressursene bedre.

Det som ikke var mulig de første 70.000 årene av det moderne menneskets historie, det som ikke var mulig for 2000, 200 eller for bare 20 år siden, det som ikke var mulig i fjor - det er mulig i dag, eller i ferd med å bli mulig. Vi lever i en helt unik tidsepoke.

Våre evner er faktisk i ferd med å ta igjen ambisjonene våre. De færreste er klar over det, for det verdensbilde vi har vokst opp med, det er et hull vi har gravd i psyken: At verdens problemer er så store at vi er maktesløse, at vi aldri kan komme oss opp av hullet. Men verden er bedre enn vi tror. Det er faktisk ikke noe hull lenger.

Vi er inne i en tid der de teknologiske endringene skjer med en eksponentiell hastighet. Det er ikke så lett å forstå for hjernen, som tenker i rette linjer. Bretter man et A4-ark så det dobler tykkelsen for hver brett, kommer man til månen om man klarer å brette det 42 ganger. Det er eksponentiell vekst. Det er sånn teknologien utvikler seg på alle felt, fra nanoteknologi, til kunstig intelligens, robotikk, bioteknologi, genetikk, kvante-computere, 3D-printing. Vi stormer frem på alle felt.

Og enda viktigere enn hastigheten på utviklingen, er at verden i dag ser ut til å ta i bruk ny teknologi med den samme hastigheten. Det tok for eksempel 62 år å få 50 millioner biler ut på veiene. Det tok 50 år å få 50 millioner telefoner koblet sammen. Det tok 19 år før vi nådde 50 millioner kredittkortbrukere. Men det tok 19 dager før Pokemon Go hadde 50 millioner spillere. Det sier noe om potensialet for å nå mennesker med ny teknologi.

Enkeltindivider med visjoner, dristighet og penger går nå løs på store oppgaver som bare stater kunne gjøre før. Folk som Craig Venter som kartla det menneskelige DNA’et - Elon Musk som lager el-biler, transportsystemer og gjenbrukbare romraketter, eller Bill og Melinda Gates som har utryddet malaria over nesten hele verden.

Listen er lang over mennesker som bruker formuen sin og teknologien til gode formål, og disse er med på å endre verden.

Sist men ikke minst - den fattigste milliarden, de er nå i ferd med å bli koblet til den globale økonomien. Internett, mikrofinansiering, trådløs kommunikasjon gjør at også denne milliarden mennesker har muligheter som aldri før har eksistert i menneskets historie.

Alt dette skjer mens vi sitter i husene og hyttene våre og sluker aviser med dårlige nyheter.

Så hvis du fremdeles går rundt og sier at verden var så mye bedre før, at utviklingen går feil vei, at befolkningsveksten er ute av kontroll, at det uansett ikke nytter å gjøre noe med klimakrisen og all elendigheten - eller hvis du hisser deg opp over facebook-poster som påstår at Arbeiderpartiet foreslår å gi muslimer lov til å komme hjem til deg og rive ned juletreet ditt - hvis du gir etter for alle disse negative impulsene - da drives du av dine egne primitive fordommer. Du kontrolleres av den urgamle trangen til dramatikk, sladder, negativitet, polarisering, stigmatisering. Du er et ufritt menneske.

Men hvis du foran en avgjørelse, i en samtale, i en reaksjon på en facebook-post eller noe du ser på TV - klarer å endre reaksjonsmønsteret ditt - undertrykke de primitive instinktene dine og utøve et minimum av kritisk, faktabasert tenkning -

Da har du gjort en endring mot å bli et fritt menneske.

Nettopp frihet sto sentralt i 1814, i 1905, i 1945. I dag ligger den virkelige hindringen for frihet her: i vårt eget hode.

Den viktigste oppgaven å løse for et bedre liv er å endre vår egen tankegang. Få bukt med kynismen. Pessimismen. Fordommene. Frykten. Erstatte det med en tro på at en bedre verden er mulig.

Den jobben, den starter her.
Akkurat nå.
I hver enkelt av dere.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar