lørdag 24. september 2011

Smarte trekk. En usmart bok om Magnus Carlsen



Det irriterer meg at jeg betalte 369,- for denne boken. Det var bortkastede penger. Jeg kommer fra en sommer der jeg i tur og orden har lest glimrende bøker i samme sjanger: Endgame, biografien om Bobby Fischer, Into Thin Air av Jon Krakauer og ikke minst Born to Run av Chris McDougall. Smarte trekk falt fullstendig igjennom i det selskapet.

Men den hadde ikke behøvd det! Dette kunne vært gull!

Her er et glimrende utgangspunkt: Kagge forlag lar en journalist følge Magnus Carlsen, klodens beste sjakkspiller, på nær hold gjennom et helt år. De gir journalisten tilgang til pappa Henrik Carlsen, manager Espen Agdestein - journalisten får VIP-adgang til alle de største turneringene, han får tilgang til alle toppfolkene i sjakkmiljøet, han omgås mange av toppspillerne i verden. Ikke minst får han (en slags) tilgang til Magnus selv.

Men hvem sender Kagge forlag ut på dette oppdraget? Jo. En som, i følge ham selv, overhodet ikke har greie på sjakk. "Det kan jo være bra det," sier Judith Polgar, verdens beste kvinnelige sjakkspiller. "Så kan du lage en bro mellom din egen verden og sjakkverdenen." Bro meg her og der. Det var ikke særlig lurt, det kan vi helt trygt konstatere etter å ha lest boken.

Kagge forlag sender Dagbladet-journalist, Hallgeir Opedal, ut på dette oppdraget. Hvorfor ham? Det er to grunner til det: Han heter Hallgeir Opedal, og han jobber for Dagbladet. Opedal har visst ry på seg for å være en god portrett-skribent, men det vet jeg ikke noe om, siden jeg har tatt i Dagbladet med ildtang de siste 20 årene. At han kan skrive fiffige portretter over en dobbeltside i Dagbladet kvalifiserer ham dessverre ikke for dette oppdraget, men Kagge forlag satser som vanlig på den berømmelige trynefaktoren. Synd.

Man kan jo anta at de sendte Opedal ut på dette oppdraget i håp om at han som en lur liten nisse kunne snike seg "bakveien" i Magnus Carlsens sinn, slik han muligens gjør på portrettobjektene i Dagbladet. Men kunne tenke seg at en slik nisse fikk de sentrale aktørene i sjakkmiljøet til å åpne seg for ham, nettopp fordi den ufarlige intervjunissen ikke er en del av miljøet. Men selv dette "fortrinnet" skusler Opedal vekk. Da blir det ikke mye igjen å skrive om. Opedal overværer for eksempel diskusjonen mellom John Nunn og Ljubomir Ljubovic under Amber-turneringen, der de skulle kåre dagens beste parti:

Diskusjonen gikk høylytt, anført av Ljubojevic. Jeg hadde ingenting å bidra med, absolutt ingenting. Jeg skjønte knapt hva de snakket om, og etter å ha lyttet til dem i 20 minutter, forlot jeg rommet (s. 300).

Er dette ment å være morsomt? Jeg synes det er på grensen til patetisk. Dette skal vi altså høre fra forfatteen av en bok om verdens beste sjakkspiller! Tenk hva en litt mer kunnskapsrik forfatter kunne fått ut av ett års fotfølging av Magnus Carlsen, med fri tilgang til nærmest hvem som helst på bakrommene i sjakkmiljøet! Jeg orker ikke tenke den tanken helt ut, for den sjansen får vi antagelig ikke igjen. Opedal fikk den og skuslet den vekk på vegne av sjakkinteresserte over hele verden. Det vil si, man kan kanskje ikke klandre ham, han har gjort sitt beste. Det er Kagge forlag som burde kjent sin besøkelsestid bedre og sendt ut noen som kunne fått mer ut av denne muligheten.

Så kan man spørre om forfatteren har kommet sitt portrettobjekt inn på livet i løpet av ett år. Svaret er at han eller ikke her har fått noe særlig ut av materialet sitt. Gang på gang i boka hører vi om en Magnus Carlsen som ikke vil stille opp til en samtale, Magnus som forsvinner rett inn på hotellrommet etter et parti, Magnus som ikke svarer på meldinger og som ikke sier noe uoppfordret til journalisten. Slikt blir det ikke en god bok av, i høyden kunne Opedal kokt sammen et portrettintervju for Dagbladet, hvis bildet hadde fylt nesten hele dobbeltsiden.

Vi får strengt tatt ikke vite noe om Magnus Carlsen enn det som har vært kjent fra før. Noen i pressen har selvsagt kokt noen suppeposjoner på noen få spikre, f.eks. dette at Kasparov skal ha blitt rasende da Magnus ga ham sparken som trener. Men Kasparov er en ganske tydelig figur i media, vi kjenner ham godt nok til å skjønne at han ble sint. Dette var ingen nyhet, iallfall. Nyheten vill vært om Kasparov tok det helt kult og ønsket Magnus lykke til videre.

En annen episode vi etterhvert kjenner godt, er de berømmelige 40 lynsjakkpartiene Magnus spilte på hotellrommet med Nakamura natten etter lynsjakk-VM i Moskva. Opedal gjenforteller dette, men bringer intet nytt. På nettet kan man finne flere morsomme detaljer fra denne affæren fra førstehåndsvitnet Macauley Peterson, men de utelates av Opedal, enten fordi han ikke har funnet dem, eller fordi han ikke har fått Magnus Carlsen til å fortelle dem. Ett eksempel er at Opedal fremhever Kramnik som et formidabelt hatobjekt for Magnus, noe som sikkert har et visst grunnlag i virkeligheten. Rivaliseringen mellom Magnus og Kramnik er helt tydelig. Men på vei opp til hotellrommet i den nevnte hurtigsjakkaffæren med Nakamura, traff de tilfeldigvis Kramnik og inviterte ham med. Han mumlet noe om at de var gale som gadd dette og takket nei. Dette og mye annet hadde det jo vært interessant å høre fra Magnus selv. Tenk om Kagge iallfall hadde gitt dette oppdraget til noen som visste hva de skulle spørre om!

I tillegg treffer Opedal Nakamura selv og prøver å få ham i tale om denne private hurtigssjakk-affæren, der forøvrig Magnus vant 25-15. Men igjen mislykkes Opedal. Nakamura ignorerer ham og sier intet av verdi, annet enn noen vage unnskyldninger om at resultatet kunne blitt et helt annet under andre omstendigheter, med publikum og dommer etc.

Men Opedal får hele 318 sider ut av dette! Hvordan? Jo, mellom alle "morsomheter" om at han heller ikke denne gangen fikk Magnus i tale etter å ha ventet i timesvis, bringer han frem utallige overfladiske opplysninger og trivialiteter fra sjakkhistorien, antagelig ment for dem som f.eks. ikke klarer å google Bobby Fischer. For googling, det kan Opedal. Han kan søke på YouTube, han kan lese nyheter på chessbase.com, og han viser ved flere anledninger at han kan klippe ut forumsamtaler på sjakk.origo.no og lime de inn i manuset sitt. Jeg er ikke veldig imponert.

Så kan man si på vegne av Kagge forlag at denne kritikken min helt bommer på målet, for boken er ikke skrevet for oss som har fulgt Magnus Carlsen en stund, og som har elementære sjakkunskaper. Den er skrevet for de som ikke har noen forhåndskunnskaper om sjakk, og som kanskje knapt har hørt om Carlsen. I så fall er det kun én ting å si: Boken kunne vært så fantastisk mye bedre. Også Born to Run, Into Thin Air og Endgame er skrevet for uinvidde, henholdsvis i langdistanseløping, fjellklatring og sjakk, men på en mye bedre måte. Fellesnevneren er at de er skrevet med enorm innsikt i bakgrunnsmaterialet, slik at bøkene fremstår som overflødighetshorn, og likevel skrevet så enkelt, smart og underholdene at stoffet virker friskt og overraskende på alle typer lesere. Smarte trekk feiler på alle plan. Skrevet for uinvidde av en uinvidd som ikke ble invidd underveis. Fail.

Personlig lærte jeg iallfall én ting om Magnus Carlsen i løpet av denne boken: At han virker enda mer lat og ustrukturert enn jeg fryktet. Greit, han har kommet seg helt til topps på sin egen lystbetonte, late og ustrukturerte måte, en gedigen prestasjon, men ingen skal påstå at en viss systematisk trening hadde skadet ham fremover. Det virker som om ingen rundt ham tør å si det til ham heller. I et større perspektiv er det egentlig nå karrieren hans begynner, og vi (fanboys and girls) gleder oss enormt!

8 kommentarer:

  1. Ha ha, Hallgeir, nå ser jeg jo at du har skrevet en roman som heter "Jøss", der foranledningen var et ekkelt og arrogant leserbrev som sårer forfatteren "innerst i sin journalistsjel"...

    Så det lå mer i dette "jøss" enn ved første øyekast.

    Fiffig.

    Håper det ikke rakner helt for deg etter kritikken min, slik det gjør forhovedpersonen i Jøss.

    Det er nok snarere Erling Kagge jeg vil rette skytset mitt mot. Men han har jo vært ute et par vinterdager før, og bryr seg vel katten om litt surmuling... ha ha.

    SvarSlett
  2. Du nevner selv at boken nok kanskje ikke er ment for oss som følger Magnus tettest. Og derfor mener jeg kritikken din er litt for tøff.

    Historiene om Polgar, Fischer, Toiletgate og alt annet er naturligvis kjent for oss som følger med på sjakk, og har gjort det i en årrekke. Dersom det IKKE hadde vært kjent fra før, hadde jeg hatt stor glede av å lese om dette i boken til Hallgeir Opedal.

    Hallgeir Opedal og Kagge forlag har mest sannsynlig ikke ønsker om at bare vi på Forumet skal kjøpe boken. De ønsker at boken skal bli lest av folk som ikke kan sjakk. Og der synes jeg at de har truffet nokså bra.

    Jeg tror Hallgeir Opedal har hatt store problemer med å nå gjennom til Magnus. Magnus virker litt innesluttet, og det er nok ikke så mange som får mye fornuftig ut av han. Både Henrik og Espen (Agdestein) vet når de ikke skal forsøke å prate til Magnus. F.eks. etter et tap, eller tidlig om morgenen. Hallgeir Opedal hadde ikke denne luksusen, han hadde nok ikke 500 timer tilgjengelig med Magnus.

    Dette er ikke en biografi om Magnus Carlsen. Til det er den for tynn. Men dette har natuligvis heller aldri vært målet til Hallgeir Opedal eller Kagge Forlag.

    Dersom Henrik Carlsen eller Espen Agdestein skriver en bok om Magnus om noen år, kan vi kanskje forvente et dypere dykk inn i Magnus sitt sinn. Men for en vanlig forfatter tror jeg ikke dette er enkelt.

    Når det gjelder siste avsnitt, om at noen burde fått Magnus til å jobbe mer strukturert, så tror jeg ikke dette er så enkelt. Magnus vet best selv hvordan han bør trene. Han er ikke en "broiler", slik som en del av russerne. Og han er ikke på grensen til å være gal, slik som Bobby Fischer. Han har andre interesser enn kun sjakk.

    La oss håpe at Magnus ikke blir lei av å "leke", og at han fortsetter med sjakk i 20 år til. Navnet hans kan bli like stort som Garry Kasparov og Bobby Fischer.

    Han må bare vinne VM først ...

    SvarSlett
  3. Joda, Gegga, jeg gikk nok litt høyt ut her og var i overkant tøff mot en forfatter som jo virker som en likanes kar. Og boka er jo... tja, leseverdig, med litt godvilje.

    Men hovedkonklusjonen min står ved lag.

    Bra oppdrag, feil mann.

    Hvis Opedal hadde som mål å skrive en stemningsrapport fra sjakkmiljøet for de totalt uinvidde, kunne han googlet seg frem til mesteparten av stoffet.

    Men Kagge forlag gir en mann ett års tilgang til Magnus Carlsen, til pappa, manager, VIP-rommene på alle de største turneringene, fri tilgang til toppspillere og toppfolk i hele bransjen!

    Hvilken mulighet!!

    Og de gir den til en mann som ikke veit en dritt om sjakk, og som skusler den vekk i beskrivelser av hvordan hesten flyttes, hvor mye han kjedet seg under de store turneringene, hva han skulle ha på seg på festen og hvordan han kom seg til Wijk aan Zee. Herregud. Herregud!!

    Aj, der ble jeg for tøff i trynet igjen (unnskyld, Hallgeir).

    Men jeg merker langt inni meg at dette irriterer meg grønn.

    For denne muligheten *kunne* resultert i en ekstremt kul bok! Med rett person på innsiden, vel og merke.

    SvarSlett
  4. Akkurat som forrige bok om Magnus, er denne også et elendig håndverk. Språket er til tider ubehjelpelig dårlig, men det avhenger kanskje av leserens kompetanse og hva man forventer?

    Ikke det minste overraskende at denne boken ikke holder mål. At verken Simen eller Danielsen kan skrive, vet vi, men Oppedal?! Mannen er jo journalist!

    Boken fremstår som en hype av et fenomen som fortjener langt bedre. Eller kanskje det rett og slett ikke er mulig å skrive godt og interessant om sjakk for et norsk publikum? Kanskje boken kommer for tidlig i Magnus' karriere?

    SvarSlett
  5. Bjull har jo rett. Opedal begår feilen forfattere absolutt advares mot: ikke å kjenne sitt materiale godt nok, for hvis én leser tar forfatteren i f.eks. faktafeil, er sannsynligheten meget stor for andre MED PEILING også gjør det og dermed har forfatteren for evig og alltid mistet de leserne.

    Norge er som kjent middelmådighetens hjemland, så vi skal vel ikke for overrasket over at sluttproduktet ikke er bedre. Hva som er verre å svelge for fansen er at Magnus nok ikke blir verdensmester i sjakk, selvom han en periode vil være ranket som nummer 1 nettopp fordi han ikke eier arbeidssiplin, noe kandidatmatcher raskt ville avslørt.

    Bjull har rett her også: Magnus ga Kasparov fyken, ikke så mye fordi "han ville bestemme så mye", men fordi Magnus har problemer med å innordne seg under et regelmessig regime ment å skulle frembringe resultater gjenom målrettet og systematisk arbeid over tid.

    Akkurat dette gjelder ikke Magnus spesielt, men norsk skole generelt. I Norge har man drevet skole etter mantraet "alt skal lekes inn". Alt må være så fordømt morsomt, for at elever skal lære. Vel, ikke alt er like morsomt, sånn er'e bare, og man kan like gjerne innfinne seg med det først som sist.

    SvarSlett
  6. Nå fremstår du ikke som en mann av mange ord i kommentarfeltene, Hallgeir. To kommentarer, tre ord. Godt gjort. Et langt svar skal du få likevel. Selv om jeg jo ikke vet om du er den ekte Hallgeir Opedal, eller en spøkefugl som bruker navnet ditt.

    Jeg skjønner du er litt opprørt.

    Og de to siste innleggene til "Anonym", de føler jeg går litt for langt i negativ retning.

    Anonym1 hevder at språket er ubehjelpelig dårlig. Jeg har lest (og studert) nok litteratur til å si at språket i "Smarte trekk" slett ikke virker ubehjelpelig. Språket er sobert og greit og kler stoffet (portrett-sjangeren) på en god nok måte - synes jeg.

    Anonym2 hevder Opedal ikke kjenner stoffet sitt godt nok. Og det er forsåvidt et valid argument. Men når man ikke har noen forkunnskaper om emnet man blir bedt om å skrive om, kan man ikke vente seg mer, selv om man kunne ønske seg mer. Dette går egentlig inn i kjernen av mitt eget argument om at feil mann fikk dette oppdraget. Så da blir det litt dumt å skyte pianisten. Han gjorde så godt han kunne.

    Så, Hallgeir, jeg ser at flere synes jeg har vært for tøff mot deg i kritikken min. Du har nok gjort ditt beste ut fra oppdraget og lagt deg på en linje som forlaget har bedt deg om. Tipper Erling Kagge har klappet deg på skuldra, han fikk det han ville ha.

    Men jeg hadde ønsket meg en annen bok, så jeg gjentar at det først og fremst er forlaget jeg er sur på. Dvs. jeg er ikke sur lenger, for i dag vant Magnus. Ha ha.

    SvarSlett